| Notes |
- Ruth er født på Kråkerøy 24. sept 1929. Bodde på Holme helt frem til hun traff Olav og bodde da en tid ulike steder i sørnorge.
Arbeidet på Janus fabrikker i mange år men de bodde på Espeland. Etter at hun ble enke svinget hun seg og ble svært aktiv i bedriftsidrettslag og pensjonistforening. Var bl.a. med og startet pensjonistforeningen på NorskTipping. Svært ungdommelig ikke minst i pensjonistalderen.Plagdes endel med sykdom, isjas og gikt.
Bosteder: Smertu, Holme, Trandum, Sandefjord, Kr.sand, Østli, Risebro, Espeland (2 steder), Oslo (3 steder) Hamar (4 steder)
Skadet ryggen og flyttet da over Stangebrua til Vika terrasse. Kjører bil att og frem til Fr.stad i sitt 82. år.
Forteller en historie fra krigstiden med portforbud. Hun og en venninne var på kino omkring 1943-44- på Røde Mølle. På hjemturen ble det sent og de kom seg ikke hjem til kl. 2100 da portforbudet trådte inn. Ble tilsnakket av politiet og mått møte på politistasjonen sammen med Maja dagen etter. Da var nok ikke ho mor særlig blid. De to jentene slapp unna med en advarsel.
Olav og Ruth møttes den 15.11.1945. Det står skrevet på innsiden av mors sangbok, hun har skrevet det selv. (Jfr bilde over)
Olav døde i 1979 så det ble mange år som enke på Hamar.
I januar 2015 falt Ruth på isen og ble skadd. Hun måtte flytte på Stange sykehjem der hun ble boende til sin død 9. mars 2015
Nils Eriks minnetale til sin mor:
MINNETALE
Mor var født 24. september 1928 på Kråkerøy ved Fredrikstad. Hun var den eldste av i alt 5 søsken som levde opp, og en bror som døde etter kort tid. Hun bodde hele sin barne og ungdomstid på Kråkerøy, først på Smertu mens bestefar var driver på Bjølstad, og siden på Holme etter at bestefar og mormor kjøpte Holmegården.
Barndommen og ungdomstiden var trygg og god, men kunne nok til tider være strevsom. Som eldste jente ble det tidlig å delta i gårds- og husarbeid. Det var slik i denne tiden. Men mor var en glad ungpike og populær blant venner og venninner. Og om man ser på ungdomsbilder av henne ser man en meget glad og vakker ung kvinne så det var vel rimelig.
Men allerede som 17 åring traff hun far og ble meget forelsket i ham. Vi har en sangbok der hun har håndskrevet romantiske sanger fra denne tiden, og på omslaget har hun selv skrevet. 15.11.1945 – I met O.Ø. And I love him very much. (Jeg har møtt Olav Østerud og jeg elsker ham svært meget) Det ble giftermål den 2. april i 1947 og allerede 6 måneder senere kom det første barnet og det er jeg. Den lille familien ble, med korte avbrudd, boende på Holme helt til kort etter at barn nr. 2, ho Lisbeth var født. Da flyttet alle sammen til Trandum der far tjenestegjorde i forsvaret. Etter noen år her startet en slitsom tid for mor. Far sluttet i forsvaret og flyttet noen år på forskjellige steder. Først i Bergen, siden til Oslo og endelig 4 ulike bosteder i Hamar. Far var ustabil og mye syk og økonomien skrantet mange ganger. Slik gikk det helt frem til 1979 da far falt om og døde av hjerteinfarkt.
Mor hadde vært vant til at far styrte familiens økonomi. Nå fikk hun alt ansvaret selv. Et ansvar hun skjøttet med glans. Hun kom seg på beina økonomisk og blomstret som aldri før disse første tiårene etter at hun ble enke. Hun var i full jobb på Norsk tipping til hun i 1996 ble pensjonist. Hun kastet seg ut i foreningslivet og ble etter hvert formann i pensjonistforeningen på Norsk tipping, ved siden av at hun drev en treningsgruppe i stavgang for pensjonister. Hun spilte også pensjonisthåndball og reiste omkring med tippelaget og spilte håndballkamper, både i Norge og i Sverige. Og hun var aktiv i frivillighetssentralen på Hamar, både som telefonvakt og som følgesvenn for eldre som trengte hjelp når de skulle ut en tur.
Men etter hvert skrantet helsa og hun flyttet til en lettstelt leilighet på Ottestad der hun tilbragte sine siste 14 år. I januar 2015 skulle hun en dag ut med søppel. Det var glatt men hun skulle jo, som hun brukte si, bare en snartur. Dette ble hennes siste tur på egenhånd. Hun falt og brakk ryggen og slo seg kraftig. Noe som endte med at hun fikk plass på sykehjemmet i Stange. Og tillat meg her å si et forsiktig Heldigvis. For hun fant seg snart tilrette på sykehjemmet. Hun ble trygg, følte at hun ble tatt godt vare på og ble svært glad i personalet, eller englene mine som hun kalte dem. Og sin vane tro forsøkte hun å gjøre litt nytte for seg på sykehjemmet i form av å spre humør. Hun elsket nemlig å gjøre de andre glade i form av små historier, rød klovnenese, enorme solbriller eller grufulle masker og parykker. Da var hun i sitt ess.
Vi bor jo langt borte både Lisbeth og jeg og fant på å kjøpe oss ei campingvogn og et spikertelt som ble plassert på en vakker plass i Brumunddal. Her har vi bodd mens vi har besøkt mor dette siste året en løsning mor var svært begeistret for og hun gledet seg veldig til hver gang vi skulle komme. Og sin siste jul tilbragte hun her i campingvogna, sammen med Lisbeth og Peter og Camilla og Celia.
Mor var svært glad i og stolt av barnebarna og oldebarnet sitt. Og når vi var på besøk hos henne måtte vi fortelle alt om hvordan det sto til med dem og hun satte stor pris på de besøkene hun fikk.
Utover senhøsten 2015 ble mor stadig svakere. Flere lungebetennelser tappet henne for krefter og den 9. april 2016 kl. 2330 døde hun. Stille og fredelig sluttet hun bare å puste og så var det slutt. Et liv var avsluttet og et helstøpt menneske gått over i historien. Hun er borte fra vårt åsyn, men vi vil bevare henne i våre hjerter og i vårt minne.
VI LYSER FRED OVER MORS MINNE.
Bilder fra begravelsen her
|
1928 - 2016 (87 years)
