Notes:

Ruth er født på Kråkerøy 24. sept 1929. Bodde på Holme helt frem til hun traff Olav og bodde da en tid ulike steder i sørnorge.
Arbeidet på Janus fabrikker i mange år men de bodde på Espeland. Etter at hun ble enke svinget hun seg og ble svært aktiv i bedriftsidrettslag og pensjonistforening. Var bl.a. med og startet pensjonistforeningen på NorskTipping. Svært ungdommelig ikke minst i pensjonistalderen.Plagdes endel med sykdom, isjas og gikt.
Bosteder: Smertu, Holme, Trandum, Sandefjord, Kr.sand, Østli, Risebro, Espeland (2 steder), Oslo (3 steder) Hamar (4 steder)
Skadet ryggen og flyttet da over Stangebrua til Vika terrasse. Kjører bil att og frem til Fr.stad i sitt 82. år.
Forteller en historie fra krigstiden med portforbud. Hun og en venninne var på kino omkring 1943-44- på Røde Mølle. På hjemturen ble det sent og de kom seg ikke hjem til kl. 2100 da portforbudet trådte inn. Ble tilsnakket av politiet og mått møte på politistasjonen sammen med Maja dagen etter. Da var nok ikke ho mor særlig blid. De to jentene slapp unna med en advarsel.
Olav og Ruth møttes den 15.11.1945. Det står skrevet på innsiden av mors sangbok, hun har skrevet det selv. (Jfr bilde over)
Olav døde i 1979 så det ble mange år som enke på Hamar.
I januar 2015 falt Ruth på isen og ble skadd. Hun måtte flytte på Stange sykehjem der hun ble boende til sin død 9. mars 2015

Nils Eriks minnetale til sin mor:

MINNETALE

Mor var født 24. september 1928 på Kråkerøy ved Fredrikstad. Hun var den eldste av i alt 5 søsken som levde opp, og en bror som døde etter kort tid. Hun bodde hele sin barne og ungdomstid på Kråkerøy, først på Smertu mens bestefar var driver på Bjølstad, og siden på Holme etter at bestefar og mormor kjøpte Holmegården.
Barndommen og ungdomstiden var trygg og god, men kunne nok til tider være strevsom. Som eldste jente ble det tidlig å delta i gårds- og husarbeid. Det var slik i denne tiden. Men mor var en glad ungpike og populær blant venner og venninner. Og om man ser på ungdomsbilder av henne ser man en meget glad og vakker ung kvinne så det var vel rimelig.

Men allerede som 17 åring traff hun far og ble meget forelsket i ham. Vi har en sangbok der hun har håndskrevet romantiske sanger fra denne tiden, og på omslaget har hun selv skrevet. 15.11.1945 – I met O.Ø. And I love him very much. (Jeg har møtt Olav Østerud og jeg elsker ham svært meget) Det ble giftermål den 2. april i 1947 og allerede 6 måneder senere kom det første barnet og det er jeg. Den lille familien ble, med korte avbrudd, boende på Holme helt til kort etter at barn nr. 2, ho Lisbeth var født. Da flyttet alle sammen til Trandum der far tjenestegjorde i forsvaret. Etter noen år her startet en slitsom tid for mor. Far sluttet i forsvaret og flyttet noen år på forskjellige steder. Først i Bergen, siden til Oslo og endelig 4 ulike bosteder i Hamar. Far var ustabil og mye syk og økonomien skrantet mange ganger. Slik gikk det helt frem til 1979 da far falt om og døde av hjerteinfarkt.

Mor hadde vært vant til at far styrte familiens økonomi. Nå fikk hun alt ansvaret selv. Et ansvar hun skjøttet med glans. Hun kom seg på beina økonomisk og blomstret som aldri før disse første tiårene etter at hun ble enke. Hun var i full jobb på Norsk tipping til hun i 1996 ble pensjonist. Hun kastet seg ut i foreningslivet og ble etter hvert formann i pensjonistforeningen på Norsk tipping, ved siden av at hun drev en treningsgruppe i stavgang for pensjonister. Hun spilte også pensjonisthåndball og reiste omkring med tippelaget og spilte håndballkamper, både i Norge og i Sverige. Og hun var aktiv i frivillighetssentralen på Hamar, både som telefonvakt og som følgesvenn for eldre som trengte hjelp når de skulle ut en tur.

Men etter hvert skrantet helsa og hun flyttet til en lettstelt leilighet på Ottestad der hun tilbragte sine siste 14 år. I januar 2015 skulle hun en dag ut med søppel. Det var glatt men hun skulle jo, som hun brukte si, bare en snartur. Dette ble hennes siste tur på egenhånd. Hun falt og brakk ryggen og slo seg kraftig. Noe som endte med at hun fikk plass på sykehjemmet i Stange. Og tillat meg her å si et forsiktig Heldigvis. For hun fant seg snart tilrette på sykehjemmet. Hun ble trygg, følte at hun ble tatt godt vare på og ble svært glad i personalet, eller englene mine som hun kalte dem. Og sin vane tro forsøkte hun å gjøre litt nytte for seg på sykehjemmet i form av å spre humør. Hun elsket nemlig å gjøre de andre glade i form av små historier, rød klovnenese, enorme solbriller eller grufulle masker og parykker. Da var hun i sitt ess.

Vi bor jo langt borte både Lisbeth og jeg og fant på å kjøpe oss ei campingvogn og et spikertelt som ble plassert på en vakker plass i Brumunddal. Her har vi bodd mens vi har besøkt mor dette siste året en løsning mor var svært begeistret for og hun gledet seg veldig til hver gang vi skulle komme. Og sin siste jul tilbragte hun her i campingvogna, sammen med Lisbeth og Peter og Camilla og Celia.
Mor var svært glad i og stolt av barnebarna og oldebarnet sitt. Og når vi var på besøk hos henne måtte vi fortelle alt om hvordan det sto til med dem og hun satte stor pris på de besøkene hun fikk.

Utover senhøsten 2015 ble mor stadig svakere. Flere lungebetennelser tappet henne for krefter og den 9. april 2016 kl. 2330 døde hun. Stille og fredelig sluttet hun bare å puste og så var det slutt. Et liv var avsluttet og et helstøpt menneske gått over i historien. Hun er borte fra vårt åsyn, men vi vil bevare henne i våre hjerter og i vårt minne.

VI LYSER FRED OVER MORS MINNE.
Bilder fra begravelsen her

Ruth married Olav ØSTERUD on 2 Apr 1947 in Fredrikstad. Olav (son of Nils Ludvig Olsen ØSTERUD and Ragna Emilie PEDERSEN) was born on 13 Apr 1927 in Sandefjord; was christened in Sandar kirke; died on 14 Oct 1979 in Hamar; was cremated on 17 Nov 1979 in Hamar (Mai 2016 flyttet til Kråkerøy). [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Forlovere: Nils Østerud og May Evelyn Jensen

1. Nils Erik ØSTERUD
2. Lisbeth ØSTERUD

Notes:

Data: Født 24.3.1898, døpt 24.4.1898, død 19.1.1947.
Faddere ved dåpen var: Mek.arb. Julius Johansen, dagarbeider Ole Kristiansen, dagarbeider Maltus Gustafsen, kone Olava Johansen, pige Laura? Gustafsen?
Erik var døpt Gerhard til mellomnavn, men brukte hele livet Georg. Hvordan dette er oppstått kan man lure på, men det kan skyldes at presten har skrevet galt eller oppfattet galt navn.
Sønnen Kjell, som nå eier Holmegården, forteller om sin far: Pappa var født på Bjølstad. Bestefar var forpakter der, og pappa hjalp ham på gården når han ble gammel nok til det. Som barn hadde pappa poliomyelitt så han dro siden litt på det ene benet. Pappa var en rolig, tenksom mann, snill men ikke særlig utadvendt. Han var musikalsk og lærte seg å spille fiolin. Han var ofte rundt på Kråkerøy og spilte til dans om lørdagene.
Pappa var veldig "skikkelig". Han ble etterhvert en flink gardbruker.
Hvordan Erik og Maja møttes er ukjent, men Kjell kan fortelle at hans far var svært sjalu. Han spilte til dans i helgene, og da var også Kjells mor, Maja med. Hun elsket ¨å danse og var svært flink til å danse. Hun ertet Erik og danset med andre så han skulle bli sjalu. Det likte hun. Erik var typen som ville ha fred så han lagde vel ikke noe styr om det, men gad vite om det ikke stakk iblant.
Erik ble endel undervurdert, spesielt sammenliknet med sin storebror Karsten. Karsten var en litt snarsint, snakkeglad og dominerende type. Han og Erik gikk nok ikke så veldig godt sammen, og Erik skaffet seg derfor etterhvert sin egen gård i 1939. Det var gården Holme, der hans kone var oppvokst. Gården kjøpte han av odelsgutten, Birger.
Karsten ble igjen på Bjølstad som forpakter. Trolig gjorde ikke dette forholdet bedre, brødrene imellom - det at lillebror ble gårdeier og selvstendig mens Karsten ble igjen på Bjølstad. Men det var på ingen måte uvennskap eller ondt blod dem imellom.
Som ganske ung (Erik bløffet litt om sin alder) kom han i det militæret. Først på Trandum på befalsskolen for infanteriet, siden jegerkorpset og siden underoffiserskolen i Halden. Han var en meget godt likt offiser. Kjell traff for en tid tilbake en person som hadde kjent Erik da han var på underoffisersskolen, og vedk. karakteriserte Erik som en likandes kar som nøt stor respekt som offiser.
Erik var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet i 1940. Han var også med på kampene nordover mot Kongsvinger og Elverum etter som kongefamilien flyktet den vegen. I 1943 ble Erik tatt til fange og satt på Grini. Sammen med to andre kamerater greide han imidlertid å rømme fra Grini. Den ene av de to kameratene ble skutt og drept under denne flukten. Kjell har et foto av sin far på underoffisersskolen sammen med kameraten som ble skutt, men Kjell vet ikke vedkommendes navn.
Etter flukten kom Erik seg til Kråkerøy, og han oppholdt seg "på skogen", dvs. at han gjemte seg i nabolaget, i skogen og i uthus og liknende i bortimot 1 1/2 år, helt til fredsslutningen. I denne tiden bragte kona ham mat og andre nødvendige forsyninger. Dette skjedde uten at noen andre på gården visste noe om det.
Under krigen bodde det mellom 10 og 20 tyske soldater på gården på Holme. Det virker som ganske risikabelt det mamma foretok seg, forteller Kjell. Det var jo stor sjanse for at tyskerne ble mistenksomme og sporet opp hva hun drev med, men det skjedde heldigvis ikke.
Før krigen var Erik en samfunnsengasjert person, opptatt av sitt lokalsamfunn. Han var mangeårig medlem av kommunestyre og formannskap, noe som tyder på at han nøt betydelig respekt.
Ragnar husker en gang han og Karsten var på veg til Kirken på Kråkerøy, med hest og vogn. Det gikk i god fart og ved Rød løsnet splinten til draget. Ragnar ble sittende igjen i vogna mens Karsten forsatte fremover i full fart, hengende etter hesten i tømmene. Det gikk fremover mot kirkeporten og der stoppet det ikke opp før onkel Erik kom ut fra kirkeområdet og fikk stoppet hesten.
Trolig som følge av oppholdet utendørs i den siste tiden av krigen pådro Erik seg kreft. Han døde den 19. januar 1947. Han var da 48 år gammel.
Erik ble lagt på «lit de parade» på soveværelset etter at han var død. Døra til soveværelsetble låst så barna ikke skulle se sin far, men Aslaug forteller at hun kikket i nøkkelhullet og kunne da se ham ligge i senga.

Ruth har en litt annen historie om fangenskapet. Erik var på nøytralitetsvakt i 1940, og etter at tyskerne kom til Stavanger skulle alle norske soldater tas til fange og Erik sammen emd kamerater åtte rømme innover i landet med tyskerne etter seg. Det var trolig da at en kamerat ble skutt. Erik ble imidelrtid tatt til fange og satt da en tid som fange på Akershus festning.
Imidlertid fikk han "fri" for å komme hjem til våronna. Dette var mye om og men med reisetillatelser o.l. Bl.a. mener RTuth at "onkel Birger" var i Oslo for å få Kjell satt fri så han kunne komme hjem til våronna.

Ruth husker også at en tysker deserterte. Hun kan huske at en Østerrriker kom springende over jordet og ville inn i huset. men Erik var hjemme da og derfor fikk han ikke komme inn. Østerrikeren sprang derfor ned til Johan og Astrid for å få tilhold der. Men johan ringte da til politiet og derfor ble Østerrikeren fanget. Johan ble meget upopulær på Holme ved denne episoden.

Erik married Kristense Marie PEDERSEN on 3 Sep 1927 in Kråkerøy. Kristense (daughter of Nils Bernard PEDERSEN HOLME and Lovise Caroline OLSEN) was born on 29 Dec 1903 in Kallera, Kråkerøy.; was christened on 7 Feb 1904; died on 1 May 1994; was buried in Kråkerøy Krk.. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Kjell forteller om mamma/mormor/Maja: Mamma kom til Holme omkr. 1910 da bestefar Nils kjøpte gården på Holme. (Hun var født på Kallera) Før de kom til Holme hadde de bodd i arbiederboliger på Kallera. Hun var da 6 år gammel. De var mange søsken, og egentlig var det vel onkel Birger som skulle ha gården på odel. Han var ikke interressert i å drive gården og solgte den i 1939 til pappa. I mellomtiden bodde mamma og pappa noen år på Smertu mens pappa var forpakter på Bjølstad. Mens så altså i 1939 flyttet de til Holme. På mange måter ble det mamma som ble den mest sentrale personen i Holmeslekta, i og med at pappa var borte eller syk hele tiden mens han hadde gården.
Mamma var en livsbejaende person som alltid hadde godt humør og et godt ord til alle. Hun elsket å erte, og slo opp en smittende latter når hun hadde fått til "et pek". Hun likte å gjøre pappa sjalu, men det likte selvsagt ikke han. Mamma likte å danse, mens pappa ofte spilte fiolin på disse dansekveldene. Da passet mamma på å danse med mange andre og da ble pappa sjalu. I det hele var han en litt sjalu type når det gjalt mamma.
I mange år var hun plaget av sykdom. Hun lå lenge på sykehuset. Sammen med Erik fikk hun 5 barn, 4 jenter og en gutt (og det er fortelleren) Etter at pappa døde tidlig i 1947 satt hun alene igjen med 4 hjemmeværende barn, den elste Ruth hadde d da truffet Olav og var iferd med å etablere seg på egen hånd. Det var tøft å ha ansvaret for driften av gården, med kyr, griser, hester, høns og kornavl. Hun hadde broren Ole hjemme og han var til god hjelp i mange år. Ellers var selvsagt barna begynt å bli så voksne at de også var til god hjelp hjemme. Men mamma slet mye de første årene etter at pappa døde.
Ellers røper Kjell en liten hemmelighet om sin mor. Hun var i ungdomstiden ringforlovet med en annen enn Erik, nemlig Hans Jonsen fra Nygård på Kråkerøy. Han ble etterhvert skipper.
Ellers var krigstiden tildels dramatisk for mamma. Pappa ble jo arrestert og var for det meste borte borte den tiden som krigen varte. På Holme måtte de ta i hus, og skaffe mat til mellom 10 og 20 tyskere totalt. I over 1 1/2 år var pappa på rømmen fra tyskerne. Han gjemte seg da i omr. rundt Holme på Kråkerøy, og mamma gikk flere ganger i uka til ham med mat og andre "nødvendige" ting. (Helene er jo født tidlig i 1944)
Marie døde stille og fredelig på sykehuset i Fredikstad 1. mai 1995, med alle sine barn rundt seg. Det var stor begravelse på Holme etterpå.
Koppevaksinert 24.4.1918

---

Dagliglivet på Holme
-Livet på Holme v/NEØ
-Det meste foregikk på kjøkkenet. Det var dominert av et stort solid spisebord som rommet det meste av aktiviteter. Der var også en stor, sort komfyrovn, oppvaskbenk, utslagsvask.
-Husker: «Stolen med på» - rundt kjøkkenbordet var det krakker for å få plass til lle. Den ene av krakkene hadde tverrtre nede og det var konkurranse om å få denne krakken – uvisst hvorfor. Stolen fikk navnet «Stolen med på».
-Mormor sov middag på terskelen mellom gangen og kjøkkenet, slik som hennes mor hadde gjort før henne.
-Trappa til loftet var et kapittel for seg. Glattslitt tretrapp med vaklevorent rekkverk. Ramlaet man over rekkverket bar det rett i kjelleren. Men jeg kan ikke huske noen som falt slik. Men flere falt på rygg ned trappa. Med bulder og brak.
-Husker onkel Ole som ofte sa: Du baræ janglær.
-På loftet var det to store «melbinger» der melet ble oppbevart. Ofte lett blandet med muselort.
-Jeg husker vi redde flatseng på loftet der Berit, Helene og jeg lå. Det var spennende spesielt når det var lyn og torden eller kraftig regn.
-Jeg husker en dag i begynnelsen av februar 1953. Jeg var, som jeg ofte var, på besøk i nabogården, hos Knut Holme. Plutselig hørte jeg noen rope - «Nils Erik – du må komme hjem. Mamma er kommet.» Da var mor kommet fra sykehuset med en ny lillesøster – Lisbeth var kommet til gårds.
-Det var forøvrig vanlig å bli hjemkalt med slik roping. Da sto man ute ved hushjørnet og gapte av full hals.
-Det var en brønn mellom mormor og onkel Birger. Her holdt Berit på å drukne en gang, men tante Else fikk berget henne og så ble hun båret hjem av en tysk soldat.
-Om vinteren frøs Glomma til. Området i elva nedenfor Holme kaltes for «Møla». Her sto vi på skøyter. Av og til kom det store skip forbi og bølgene brøt opp isen i isflak. Da var det spennene å hoppe fra flak til flak. Dette fikk selvsagt ikke de voksne vite.
-«Møla» var rester av sagbruksdriften på Kallera. Enorme mengder med tømmer ble skåret her, og sagflisa ble dumpet i fjæra. Her lå det i mange år før det rotnet bort.
-En gang kom det en elgkalv til Holme. Moren var trolig død. Kalven ble tatt hånd om og fikk være i fjøsen en tid og matet med kumelk. Men til sist ble den så stor at den ble sluppet fri.
-Jeg husker at damene og jentene fikk tisse på vasken i kjøkkenet. (For noen griser) Men dette gjaldt bare damene. Vi gutta måtte pent gå på utedoen som var plassert i enden av fjøset.
-Helene husker at mormor (Maja) bar sin far, Nils Holme, på utedoen da han var gammel og dårlig til bens.. Hun bar ham på ryggen. Mormor var ei lita dame mens Nils var en heller storvokst kar. Det var bare «Maja mi» for Nils da han ble gammel.
-Ellers var det i huset på Holme to stuer, eller ei stue og en salong. Finstua ble skjelden varmet opp. Den var bestandig ryddig og fin, ingen fikk bruke den uten ved høytider eller andre merkedager.
Salongen var dagligstua.
-Onkel Edvard - som ikke var onkel og heller ikke i slekt - hadde tre store morelltrær. Ingen hadde så gode moreller som ham. Både gule og røde. Knut og jeg var ofte på morellslang der - trolig var vel Helene også med i blant. Noen ganger ble vi knepet med onkel Edvart var en rimelig mann og rask med å tilgi.
-Mormor hadde høner. Og hun brukte mye egg i matlaginga. Ofte var det eggerøre til kveldsmat eller
andre ganger. Om alle var samlet (Døtre og svigersønner og barnebarn o.l.) så var det store mengder eggerøre som gikk til. Når alle hadde forsynt seg og det lå bare litt igjen på fatet, litt som alle egentlig hadde lyst på, var Aslaug, som på denne tiden var ung og forelsket i sin Jan, hun var snar å si: «Ta det du Jan, det blir ødelagt til i morgen.» Dette ble etter hvert et lite munnhell i familien, «Spis det du, det er ødelagt til i morgen».
-En gang i blant kom en gammel lastebil kjørende fra gård til gård. Det var skraphandleren som samlet gamle ting han fikk for svært lav pris og solgte med god fortjeneste. En gang hadde Knut og jeg funnet en eldgammel børse under låvebrua. Her lå det innpakket i støv og skitt, og var relativt rustent og trolig ødelagt. Mest sannsynlig hadde det blitt lagt der enten under 1. eller 2. verdenskrig - og siden blitt avglemt. Vi viste selvsagt børsa til mormor for å få en forklaring på hva dette var. Hun ville imidlertid ikke vite av noe våpen på gården og tok den fra oss. Den ble senere slengt på lasteplanet til skraphandleren.
-Slåttonna var ei spennende tid – i alle fall for meg som kunne være med som «frivillig». Jeg fikk sitte på hesteryggen og styre hesten fra lass til lass mens de voksne latet på vogna. Og så fikk jeg ri på hesten inn på gården. Men jeg måtte stige av før vi kjørte inn på låvebrua. Da ble det for farlig å sitte på hesteryggen.
Og så var det å tråkke – dvs. å plassere høyet og tråkke det ned så vi fikk plass til mest mulig.
Helene husker også at vi gikk på skøyter på Engasundet om vinteren. Her samlet det seg mange ungdommer.
-I skogen ovenfor onkel Birger var det en dam. Her var Holmebarna og fisket rumpetroll og firfisler.
-På vegen overfor Onkel Birger var det noen issvuller om vinteren som var fine å ake kjelke på. Her "kullseilte" Helene en gang og holdt på å miste øyet. Lønna var litt juling når hun kom hjem.
elgkalven ble ikke sluppet løs. Den ble slaktet på Holme med Lisbeth som frustrert tilskuer. Hun hadde gjemt seg i stikkelsbærbuskene og var tilskuer uten de voksnes vit.en. Dette sitter ennå fast i henne.
På kjøkkenbordet husker hun at det var voksduk med lys bunn med røde roser og noe grønt i.
I kjøkkenskapene var det skyvedører for å skyve opp.
Det sto ei vannbøtte på kjøkkenet og en stor vannkjele på komfyren.
Soverommet opp her lå ruth og olav og lisbeth. Lisbeth i ei skuvseng. Hun husker tidlig sommermorgen da man kom ut på den vakre hovedtrappa og kunne sitte der og nyte morgensolen. Lisbeth husker at det var brønn i kjelleren med kalt friskt vann. I kjelleren var det oppbevart hermetisk frukt og grønnsaker.
I kjelleren ble separatoren oppbevart/gjemt under krigen Tyskerne boddel jo på gården og de beslagla alle separatorene. Mormor hadde kjøpt nyseparator like før og hun ga tyskerne den gamle. Hun satt iblant i kjelleren og separerte melk med tyskerne like over hodet. Mormor var hele tiden nøye med at tyskerne ikke fikk gå i kjelleren og de fikk nok etter hvert respekt for den lille myndige kjerringa.

@Båtturer. Som andre skikkelige folk på Kråkerøy dro Holmegjengen jevnlig på båttur
utover i Hvalerøyene Oftest var det båten til Tor (Johansen på Tangen) som ble
brukt, men jeg husker også å ha vært på tur med båten til Aslaug og Jan (Andersen).
Overfylte båter var et velkjent fenomen, men det var jo i maksvær og vel innasjærs.
Og det var sjelden mer enn 100 m. mellom øyene og skjærene.
Mormors nistebommer var velkjente. De var i seg selv grunn god nok til å være med
på utflukten. Store metallbokser med hyller, så de velfylte smørbrødene ikke skulle
klemmes. Og flasker med saft, og en sjlden gang brus. Og vi hadde mye moro på
leirplassen med bading og avslapping.
I helgene om sommeren var det arrangert hageselskap. Store selskap med opp til
20-25 deltakere. De jeg husker i farten er min mor og far, Kjell og Greta og Maj Britt
og Heidi, Lisbeth og Peter og Celia og Camilla, Tor og Berit og Lise og Per Christian,
Aslaug og Jan og Rune og Svein Erik. Helene og Tore og Sissel og Per Erik og
Grete. Og mormor selvsagt. Og med årene kom det no nye generasjoner til. Og i
blant dukket barna og de voksne fra nabogårdene opp. Også her var maten i
sentrum. Kaffe, saft, vafler, syltetøy og selvsagt mormors eggerøre ved spesielle
anledninger. Av middagsretter jeg spesielt husker er fersk suppe. Det var en av
favorittene. Kokt storfekjøtt med potet og grønnsaker og sursøt saus. Og noen slags
melboller.
Mindre gode matminner var høne. Mormor hadde jo høner på gården og i blant
anrettet hun høne til middag. Det var ikke fristende med sitt gule fett over hele. Vi
ungene lurte oss nok vekk når det var menyen. Men vi lurte oss til å se på når
mormor kappet hode av høna.
Jeg husker at vi spiste grisepoteter, dvs. småpoteter som ble kokt og gitt til grisene.
Da lurte vi oss til å knabbe noen poteter. Og så drakk vi melk. Rett fra spenene på
kua. Hvis vi ikke ble oppdaget.
Speidern. Onkel Kjell var speiderleder på
Kråkerøy. Om sommeren dro speiderne på leir på ulike steder i landet. Hvis det
passet slik fikk jeg være med. Det var stort å få komme på leir sammen med Knut og
de andre gutta i området. En gang var vi på Skrimfjellet ved Konsberg. Og da hadde
vi nattpatrulje. Tro det var spennende. Vi skulle spionere på en annen speidertorr i
samme område. Vi ble oppdaget. Og noen av oss fikk buksevann. Vi ble holdt etter
beina med hodet ned og så tømte de ei bøtte vann i buksebeina. Det var jo surt men
hørte til.
Heidi Gustavsen husker: Jeg husker at når pappa (Kjell) holdt på med (jeg tror det
var skiftingen av taket) hadde han laget en stillase og den gikk foran inngangsdøren.
Han måtte fjerne en av de plankene han gikk på for å kunne gå ut og ikke krype ut
under denne planken. Når det var måltider tok han ned denne planken og da han
gikk ut for å begynne jobbingen igjen spurte han alltid om det var noen som skulle
ut. Alle sa nei inkludert min farmor (Maja). Når planken igjen lå på plass, kom alltid
farmor og skulle ut i hagen. Pappa gikk ned, fjernet planken og slapp henne ut. Når
planken igjen var på plass, gikk det ikke lenge dør farmor igjen skulle inn. Samme
historie gjentok seg flere gangen. Enden på visa var at hun begynte å krype under
planken når hun skulle ut og inn.
Ellers er det så mange flotte minner jeg har. Kan jo ikke skrive dem alle.
STEDSNAVN.
Her har jeg samlet noen stedsnavn på og ved Holme. Noen husker jeg selv, noen
fra andre familiemedlemmer og mange fra venner på Facebook:
Kallerafjellet, fjellet eller åsen mellom Holme og Kallera.
Brekka-Brekkabakken. Traktorvegen mellom Holme og Fremdal.
Vasene - jorde og slåttemark nord for Holme, mot Kallera.
Bommen - var vassjukt omr. og iblant bekken under Buskauen, øst for Holme.
Nederste gata på Buskauen heter jo Nedre Bommen.
Jordbærbakken - i stia opp til “fjellet” i nord, åsen mellom Holme og Kallera..
Ilekroken - slåtteland søndre del av eiendommen. Navnet kommer av Ile - bekk eller
vannkilde. Og det var jo en bekk tvers over jordet. Som utgjorde grensen mellom
eiendommene.
Møla kaltes fjæra mellom Holme-Kallera-Alshus. Her lå det enorme mengder
sagspon etter sagbruket til Kjær på Kallera og råtnet sakte, sakte.
Brønnen, brø mellom mormors gård og onkel Birger (Holme)
Kubrønnen - brønn mellom hovedhuset på Holme og vegen.
Holmelia, boligfelt langs Brekkavegen.
Øgårdsjordet - Øgårdsskauen - jordet og skogen bak holmelia.
Holmebakken/Bakkestua - Lå nede ved Kallerabukta, helt for seg selv. Idyllisk sted.
Bildet over er av Nils Erik Østerud og Svein Erik Andersen (på sykkel) fra omkring
1960. Holme mens låvebygningen ennå sto. Fjøs til venstre og stall til høyre. Da
tante Aslaug fikk se bildet mintes hun (med tårer i øynene) at melkespannet brukte
stå der, og at hun var mye i fjøset og melket. Det var hennes jobb.
Dette er IKKE børsa vi fant.
En gang krøp Knut og jeg inn under låvebrua, der ingen trolig hadde vært siden den
ble bygget. Her fant vi en lang, smal pakke, pakket i oljepapir. Det var ei børse.
Rusten og ubrukelig men en skatt for oss. Den kan jo ha ligget der siden 1.
verdenskrig. Vi lekte jo krig en stund fremover helt til mormor fikk se børsa og
beslagla den prompte. Og da skraphandleren kom kjørende forbi senere ble børsa
kastet på lasteplanet hans.
Det var vanlig i denne tiden at skraphandleren kjørte rundt i sin lille lastebil og
samlet/kjøpte opp jernskrap og annet brukbart.
En annen kar som av og til kom innom gården var skattefuten. Han kjørte fra gård til
gård på knallert og hadde opptelling av buskap og annet av verdi på gården. Han var
nok ikke den mest velkomne gjesten.
Knallert var en sykkel med påmontert hjelpemotor.
Helene husker også at vi gikk på skøyter på Engasundet om vinteren. Her samlet det
seg mange ungdommer.
-I skogen ovenfor onkel Birger var det en dam. Her var Holmebarna og fisket
rumpetroll og firfisler.
-På vegen overfor Onkel Birger var det noen issvuller om vinteren som var fine å ake
kjelke på. Her "kullseilte" Helene en gang og holdt på å miste øyet. Lønna var litt
juling når hun kom hjem.
Bestefar Eriks etterkommere her: https://nilserikosterud.com/etterkommere.pdf
Telefonbruk var et eget kapittel på
50-tallet.
Telefonen på Holme hang på veggen
i gangen, like ved kjøkkendøren. Når
den ringte måtte man legge merke til
hvor mange “ring” det var. Det var
nemlig flere abonnenter på samme
linje, og hver av disse hadde egne
antall ringesignaler. Jeg tror 2 ganger
var til “vår” telefon.
Og så gikk det an å lytte på linja. Når
man hørte det ringte hos naboen
(f.eks. tre ring) så kunne man løfte av
røret og lytte på naboens samtale.
Ulovlig selvsagt, men spennende.
Man måtte ikke snakke unødvendig
lenge, for mens man snakket i
telefonen var jo linja opptatt og ingen
andre naboer fikk bruke telefonen.

Sendt fra min iPad

Mormorhistorie fra mamma Berit: Når mormor (Maja, red.anm.) skulle på besøk på Bardufoss, tok ho fly. Under innflygingen til Bardufoss, fløy de lavt over Andsvannet. Mormor titta ned. Når ho så alt vannet, sa ho: hvis vi krasjer her så drukner jeg for jeg kan ikke svømme.
Skrevet av Lise Helene Paulsen, og mamma i historien er Perit Johansen, f. Gustavsen.

Notes:

Married:
Forlovere: Ole Olsen, Lunde og Ingeborg Holme

Notes:

Ruth Østerud forteller om sin bestefar Wilhelm: Bestefar Wilhelm var av svensk avstamning. Han snakket endel svensk ennå mens barnebarnet Ruth husket ham. Han var forpakter på Bjølstad gård på Kråkerøy. Det var trolig som sådan han kom til Norge, og trolig også slik han traff sine to hustruer. Han mistet dem begge ganske tidlig og fikk et barn med hver, Karsten og Erik.
Ruth karakteriserer Wilhelm som en solid type, som gjorde et solid arbeide på gården. Han hadde trolig også ganske trygg og solid økonomi. Han bodde i forpakterboligen på gården. Ruth kan huske at de hver jul var på besøk hos bestefar, på 1. juledag. Da disket han opp med mye godt.
Wilhelm hadde i mange år en husholderske, som barna kalte for tante Ingeborg.
Ruth kan også huske at Wilhelm laget vin selv, og dette fikk familien smake når de var på besøk, også barna. Dette var svært gildt, om enn ganke uvanlig. Det var ikke vanlig å lage vin hjemme i de dager.
I 1935 brant driftsbygningen på Bjølstad ned til grunnen. Onde tunge påsto at det var omstreifere som hadde satt fyr på. Astri Hauge kan huske at hun og onkel Erik var engstelige når de skulle på låven, for det var ofte at det dukket opp omstreifere som hadde overnattet ulovlig i høyet.
Brannen gikk meget sterkt inn på Wilhelm. Han tok seg inn i huset under brannen bl.a. for å berge en sulky, men brant seg svært mye. Han holdt på å brenne inne.
Han var trolig opprinnelig fra Bråda kommune i Sverige, Diktareboden. Han gikk Säternes landbruksskole i 1891. Astri, hans barnebarn, har ennå bøker fra skoletiden til Wilhelm, bl.a. regnskapslære. Håndskriften til Wilhelm er utrolig vakker. Han kom trolig til Bjølstad like etter landbruksskolen, i 1892. Anna, som han senere ble gift med, var da kokke på gården.
På gården var han meget pirkete og nøyaktig. De hadde 5 hester og 23 kyr/kviger på gården, så det var åpenbart et storbruk. I tillegg til gårdsdriften påtok Wilhelm seg steinkjøring fra Langøya til Glombo brygge. Steinproduksjonen var stor på KrKråkeøy siste halvdel av 1800 tallet og langt ut på 1900 tallet. Det var sten til fortauskanter, stabbesteiner, sten til stenhuggere som laget monumenter o.l. Bl.a. var det planer om å bygge et stort monument over Hitler under krigen, og sten til sokkelen til denne ble hugget på Kråkerøy. Videre var det iskjøring fra dammene ved Bjølstad, foruten at de kjørte plogen over hele Kråkerøy. Da kjørte de med 2 og 3 hester, og da deltok selvsagt barn og barnebarn. Omkring 1942 ble snøplogen overtatt av en Julius Johansen på Kråkerøy som hadde anskaffet seg lastebil. Han var nabo til Bjølstad og en god venn av familien. Han og hans kone Olava er bl.a. nevnt som faddere for Wilhelms yngste sønn, Erik. Og Karsten, bror til Erik var født hjemme hos fam. Johansen.
Steintransporten og kjøring med snøplogen kan barnebarna huske meget godt. Den var ganske omfattende. Så de økonomiske forholdene til familien Gustavsen på Bjølstad var trolig over gjennomsnittet på Kråkerøy. Mange hadde det svært trangt. Astri kan huske familier der barna ikke kunne være ute samtidig da de hadde så få sko at de måtte dele på bruken.
Ellers deltok folket på Bjølstad i hagebruksutstillinger både på Kråkerøy og i Smålendene (Østfold). Astri har i sitt eie to diplomer fra slike utstillinger, samt et diplom fra Norges Vel. Dette har Wilhelm fått for lang og tro tjeneste, 43 år på Bjølstad i 1935. Det vil si at han trolig overtok, først som gårdsbestyrer og siden forpakter på Bjølstad i 1892. Han var da 26 år gammel.
Wilhelm hadde flere brødre, bl.a. Malkus, Karl og en som utvandret til USA. Han hadde endel kontakt med Malkus i Sverige. Bl.a. var Malkus fadder til Erik, Wilhelms yngste sønn.
Astri Hauge har et brev som Malkus skrev til Karsten Gustavsen. Her skriver han mye om landbruksutstillinger han deltar i, bl.a. i Lidkøping. På brevet oppgir han følgende som sin adresse i Sverige: Malkus Gustafsson, Box 84, Bjørnegården, Sverige. Brevet er datert 31.5.1946. Han skriver også at han begynner å bli gammel og at det haster hvis Karsten og barna skal komme dit på besøk.
Wilhelm, Karsten og trolig også Erik hadde tidligere vært i Sverige og besøkt Malkus som bodde på hjemgården til Wilhelm. Det kan virke som dette var en relativt stor gård.
Ragnar Gustavsen kan fortelle om Gustav, drengen på Gården og en mangfoldig og allestedsnærværende person. Gustav var litt drikkfeldig. Av og til kunne de finne ham ved båthuset nedenfor gården. Her lå han og sov, skjeggete og blå i ansiktet. Han var ikke noe vakkert syn.
Men en driftig og til dels pertentlig kar var Gustav allikevel, mellom "kulene". Han bodde i drengestua. Gustav var brorsønn av Wilhelm, muligens sønn av Malkus. Dette fikk ingen vite før til begravelsen til Wilhelm. Da fikk Ragnar fortalt om slektskapet mellom Gustav og Wilhelm.
Ellers kan Ragnar huske at Håkan og Ivar var dagarbeidere på Bjølstad, førstnevnte trolig svensk, og i slekt med Wilhelm eller Anna. Det var nemlig ganske vanlig å gi svenske slektninger fortrinnsrett på arbeide på gården, for den som hadde myndndighet til det. Bl.a av den grunn ble innvandringen fra Sverige ganske omfattende i denne tiden. Det viser også kirkebøker og folketellinger. I Østfold er det laget egne oversikter over personer som innvandret fra Sverige, noe jo Wilhelm og Anna selv hadde gjort.
Ragnar husker også at Wilhelm brukte hatten sin nesten bestandig, den hatten han har på seg på bildet. Ellers gikk han i en blårutete skjorte. Og så klokka til bestefar da. Den hadde Ragnar sett seg ut, og til konfirmasjonen fikk han klokke av bestefar. Lommeur med lenke.
En annen artig historie Ragnar forteller var om to glade lakser og kompiser. Sterkeskipperen og gamle Rikvoldsen. De hadde vært ute på vift en kveld og på hjemturen skulle de innom på Bjølstad for å skjenke gamle Gustavsen en dram. Dette var trolig i 1937 eller 38. Wilhelm var da omkring 70 år. Under dette besøket fant Rikvoldsen på at de skulle gå inn og hilse på kvinnen i huset. Drammen hadde vel gjort dem litt overmodige alle tre. Det fortelles at husholdersken på Bjølstad, tante Ingeborg, var en myndig dame som ikke slapp inn hvem som helst i det Wilhelmske hjem. Men de to kom seg inn, og for riktig å sette støkk i Ingeborg så hun skulle la dem i fred, beit sterkeskipperen seg fast i hjørnet på spisebordet og løftet det med vannrett plate etter munnen. Og et solid spisebord var det tillike. Sier historien.
Ingeborg ja, alle husker henne. Et myndig kvinnemenneske som styrte forpakterboligen med jernhånd. Når barna eller barnebarna kom inn sprang hun omkring med avispapir og la på gulvet å det ikke skulle bli skittent. Og Ragnar husker at han skulle bli med Wilhelm inn og spise en dag de hadde vært ute og jobbet. Da Ingeborg fikk se at Ragnar var med sa hun bare - "HØH - har du han der med deg". Ingeborg likte ikke barn, og fikk ingen barn selv.
Etter at det kom lastebiler på Kråkerøy var det smarting som skulle kjøre møkk med bilen. Han satte seg selvsagt fast på jordet. Smale lastebilhjul var ikke egnet for møkkakjøring. Men han fikk strevet seg løs og ga full fart for å komme seg utp utpå jordet. Forhjulene gikk nedi et spor og lastebilen bråstoppet. Og med nesten flytende last, lave lastekarmer, helt åpent styrhus og bråstopp kunne resultatet bare bli et. Førersetet fullt av kumøkk og sjåføren med møkk til livet. Ja det var i de dager på Kråkerøy. Forteller Ragnar. Som forøvrig har sin farfars hagle i sitt eie, en Husquarna, trolig fra 1900-1910. Våpennummeret på hagla er 105326.
Wilhelm fikk som gammel mann hjerneslag og ble liggende til sengs de siste årene. Han mistet taleevnen, men var ellers klar i hodet. Ruth husker at når hun var på besøk der så lå han på en divan på kjøkkenet om dagen. Da kommuniserte de var at hun snakket og han skrev det han ville si.
Han fikk to sønner med Anna. Erik, som igjen var Ruths far, var yngstemann. Begge sønnene hjalp sin far på gården, og Karsten overtok etterhvert som forpakter mens Erik kjøpte sin egen gård på Holme. Karsten var en dominerende type, snarsint og energisk, mens lillebror Erik var en stille, ettertenksom type. Han ble nok ganske dominert av sin storebror, og de gikk trolig ikke særlig godt sammen.
I 2003 fødte kona en datter som levde i 17 timer. Men både mor og datter døde like etter. Datteren ble døpt Astrid Emilie.



(Research):I flg. Astri Hauge er graqvstøtta til Vilhelm borte. En fjern slektning har overtatt gravstedet, heter trolig Arntsen


DA LÅVEN BRANT PÅ BJØLSTAD.

Som det er fortalt i Kråkerøy boka fra 1957 brant gammel-låven på Bjølstad ned midt på 1930-tallet. Her er journalistens historie om brannen i Smaalenenes Social-Demokrat 20/4-1935.
Helt til venstre i første bilde sees den gamle låven som ble rammet av brannen. I bilde 2 sees låvebrua på den ”nye” låven.
”De store uthusbygninger på Bjølstad gård, Kråkerøy, nedbrendt natt til torsdag. Fem hester og 21 kuer brendt inne på båsen. Ved godt arbeide fra Kråkerøy brandverns side lykkedes det at redde den gamle hovedbygning.
Som de fleste av våre lesere ganske sikkert vil ha hørt i radio eller på annen måte, er påskedagene innledet med en stor uthusbrand på Kråkerøy. Det var ladebygningen, fjøs og stall tilhørende Bjølstad gård på Kråkerøy, like ved elven, og skrå overfor Fredrikstad torv. Gården tilhørte enke efter avdøde godseier, tidligere ordfører Sørensen, Heldigvis lyktes det Kråkerøy brandvesen å redde den verdifulle hovedbygning.
Det er et gammelt hus med rike tradisjoner og omtalt allerede i det 18. århundrede. For øieblikket stod huset tomt med undtagelse av at gårdsgutten hadde sitt rum der. Enkefru Sørensen opholdt sig i påsken hos en datter i Oslo. Det var brandvakten i Valhallatårnet i Fredrikstad som opdaget branden kl. 3,15 om natten og de satte sig straks i forbindelse med brandstasjonen på Smertu, Kråkerøy.
Fra Valhalla så det i mørket og tåken ut som det brente et stede i Rødsbakken, men ved opringning viste dette sig å være feil. Imidlertid hadde en mann ved ferjestedet, like ved ved brandstedet, kastet sig i en av Hukens biler og fikk varslet i brandsirenen og samtidig gitt brandchefen beskjed om hvor det brente.
Som svar på sirenens ul gikk det bare et par minutter før brandvesenets folk var samlet på stasjonen og brandbilen med sprøiter kunde rykke ut. Allerede 4 minutter efter var man ved brandstedet og fikk den 45 hestekrefter sterke pumpe i stilling. Fra denne kan utlegges 3 slanger. Dessuten har Bjølstad-eiendommen egen brandpumpe, som er plasert nede ved elven.
Herfra blev utlagt 2 slanger, så man tilsammen kunde arbeide med hele 5 slanger. Ladebygningens tak stod da i flammer, men man rettet de fem slanger fra alle kanter inn i ilden og fikk den såpass dempet at der kunde spennes brandseil over hovedbygningens nordre endevegg. På denne måte fikk man reddet den store hovedbygning, som lå bare 4 meter fra den brennende ladebygning.
De utspente seil blev stadig overpøset med vann fra pumpen. Ladebygningen stod imidlertid ikke til å redde, og i løpet av en times tid var alt treverk nedbrent til grunnen. Akkurat når ilden opstod er ikke så godt å si, men det skal ha passert folk forbi på veien så sent som kl. 3 om natten uten å legge merke til noe.
Det verste ved denne, som ved de fleste uthusbrander, dessverre, var at det gikk ut over dyrene. Gårdsgutten våknet ikke før omtrent ved brandvesenets ankomst, og da var det for sent å redde dyrene. Og 5 hester og ikke mindre enn 21 kuer - hele besetningen - brente inne. Kuene i fjøset er imidlertid ikke brent.
Fjøset var nemlig muret, så ilden nådde ikke inn, men de er øiensynlig blitt kvalt av varmen og den inntrengende røkgass. De lå på siden i sine båser, da man endelig kunde komme inn i fjøset. Buken var svært opblåst, hvilket tyder på kvelning ved røk og gass. Forhåpentlig har de stakkars dyr fått en forholdsvis hurtig død. Stallen hvor de 5 hester stod var imidlertid av tre, så her var dyrene helt forkullet, da man kom til. Løse hestesko og hover tyder på en fortvilet kamp for å komme løs.
Forpakteren, W. Gustavsen, som bor i eget hus et stykke fra brandstedet, mener allikevel at han merket liv i den ene av hestene da han kom tilstede. Tiltrots for at dyrene var assurert, tar hr. Gustavsen sig svært nær av det passerte. Særlig hestene var verdifulle dyr, og av en rase som han visstnok for tiden er alene om i Østfold. Han hadde selv opdrettet dem, og med disse dyr utdør visstnok rasen i Østfold. Tapet er altså uerstattelig. Som sagt lyktes det å redde hovedbygningen og et par mindre hus, men ladebygningen er helt ødelagt.
Efter hvad vi erfarer er det meningen straks å gå igang med rydning av tomten og gjenopførelse av bygningen. Og eierens sønner, som har store gårder og er bosatt annetsteds i Østfold, var svært glad fordi det gamle familiehjem er reddet. Noe vannskade er der jo forøvet under slutningen, men så vidt vi forstår er skaden ikke særdeles stor.
Slukningsarbeidet pågikk helt til kl. 9 torsdag morgen og efterslukningsarbeidet enda lenger. Det ulmet nemlig i tomten hele dagen, og så sent som igår kveld røk det så smått. Under slutningen utførte Kråkerøy brandvesen et meget godt arbeide, og det skyldes dette iherdige arbeide at hovedbygningen overhodet kunde reddes.
Kråkerøy har bare en fast ansatt og lønnet mann i brandvesenet, nemlig hr. brandchef Karl Martiniussen. Resten består av et såkalt brandvern, fordelt over hele øya. Dette velges for 8 år ad gangen og de valgte har plikt til å møte, men får ingen godtgjørelse. De varsles bare av brandsirenen, men er alltid hurtig på pletten. I dette tilfelle var de som sagt ved brandstasjonen i nærheten av Smertu skole i løpet av et par minutter.
Hovedbygningens ytre vegger viser sig godt svidd efter påkjenningen og de fleste vindusruter er sprengt, men ellers er bygningen uskadt. I den nedbrente uthusbygning var det betydelige mengder av høi og halm, maskiner, vogner, sleder osv., som alt strøk med. Husene var assurert for ca. 90 000 kroner. Avling og redskaper var assurert for 19 000 kroner.
Ildens opkomst er fremdeles ukjent, men da den neppe skriver sig fra det elektriske anlegg, helder man til den opfatning at omstreifere må ha opholdt sig i uthusbygningen om natten og vært uforsiktig med ild.
Bjølstad gård eies som nevnt av fru Marie Sørensen, enke efter godseier Sørensen, men eiendommen forpaktes av W. Gustavsen. Efter hvad der senere oplyses anslår man den samlede skade ved branden til 40 000 kroner. Den samlede assuranse på de brente eller skadede bygninger samt redskaper og avling andrar til 150 000 kroner.”
Fotos: Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914 og Egil Andersen / Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993.

Wilhelm married Anna Kaisa ELIASDATTER on 21 Oct 1894 in Glemmen Krk.. Anna (daughter of Arrendator Elias MAGNUSSON GILLANE and Eva ANDREASDOTTER) was born on 19 May 1866 in Bjørkebrecke, Sanne, Båhuslen, Sverige.; died on 30 Apr 1902 in Bjølstad; was buried on 4 May 1902 in Glemmen Krk. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anna vet man ikke så mye om. Hun er også fra Sverige, som sin mann Wilhelm, og hun kom trolig til Norge omtrent samtidig. Så vidt man vet giftet de seg i Norge.
Ann fikk tre barn, Karsten og Erik og Astri Emilie. Hun døde i barselseng da hun fødte sitt tredje barn.I flg. kirkeboken led hun av Difteri ved dødsfallet.

Anna Kajsa var född den 19 maj 1866 under Björkebräcke i Sanne. Fadern var arrendator u Björkebräcke och familjen flyttar därifrån till Gillane i Sanne 1869. Fadern Elias Magnusson var född 9 april 1828 på torpet Myren under Flatebyn i Lerdal som son till en Magnus Pettersson. Elias Magnusson dör u Gillander den 20 feb 1870.
Elias gifter sig den 26/9 1862 i Sanne med Eva Andreasdotter ifrån Stenarsbön i Sanne där hon var piga, Elias var dräng i Björnebön, Sanne vid giftermålet med Eva.
Eva Andreasdotter var född den 24 augusti 1839 på soldattorpet Ulvsmon u Kåtebol i Sanne. Hon var dotter till soldaten nr 91 Andreas Trygg född 1802, gift 1826 i Krokstad med Katharina Johansdotter född 1807. Katharina var dtr till en Johan Lamberg.

Notes:

Nils Bernhards vita.

Folketellingen 1901. Nils Bernhard angis der som - Mann, enslig losjerende, husfar. Arbeider ved sagbruk, midlertidig bosatt, sedvanlig i Borge. Født i Tune 1859.
Kirkebok 1859 Tune. Nils Bernhard, født 25. Januar 1859. Døpt i Tune 6. Februar 1859. Uægte av Tune. Ugift fruentimmer Johanne Nielsdtr, værende hos kjører Torkild Olsen Sarpsborg nedre og ungkarl Ole Jørgen Christoffersen, Skipstømmermand i Buene/Sarpsborg.
Faddere: K:(Jugen) Hans Olsens enke, P. Marie Johannesen, kjører Torkild Olsen, U:K: Svend Eriksen, Skomagermester Anders Svendsen, Sarpsborg.
Denne barnedåp bestiltes den 4. Februar. Den 5te samme måned anga Svendsen at Pigen ------------------- Aarsland Andreas Johnsen, Brændeviinsælger i Sarpsborg, og den------
NB Modern har under 30te Juli 1873 opgivet, at en urigtig barnefader er oppgivet og at den riktige er daværende Ungk. og Arb. Peder Andreassen Kjerh (eller Bjerk) i Buerne. P. Lund. (Trolig presten)
Kirkebok for Tune 1873, konfirmasjon.
Nils Bernhard Pedersen, Byen. Født 25. Januar 1859. Foreldre Ungk.Arb.Peder Andreassen Kjerh og Pige Johanne Nilsdtr. Buerne i Sarpsborg. Temmelig god Kristendomskundskab. Flid god.


Nils var oldefar til forfatteren men han døde lenge før jeg ble født. Kun gjennom samtaler med to av barnebarna hans, Kjell og Ruth, kombinert med det man kan lese av offentlige dokumenter har jeg dannet meg et bilde av ham. Og det er bildet av en sliter med stor personlig styrke. Som vi kan lese av historien om hans mor, Johanna, så var starten heller dårlig, født som han var i Buene i Sarpsborg, i januar 1859. Buene var et fattigslig arbeiderstrøk i utkanten av byen.
Moren Johanna tituleres som fruentimmer i kirkeboka fra 1859, da Nils Bernhard ble døpt.
Hva det innebar er noe usikkert, men det er neppe ment som en hederstittel. Og tre ulike fedre har hun oppgitt, så hvem som er den rette er usikkert. Mest trolig var det en som nevnes Peder Andreassen, i og med at Nils Bernhard senere (iallefall fra konfirmasjonen) bruker etternavnet Pedersen. Peder Andreassen vet man ingenting om. Så utgangspunktet til Nils Bernhard var ikke det beste.

Peder Andreassen Kjerh. Kan det ha vært at gamle erværdige Kjær på Kråkerøy har hatt en "ungdomssynd" ved navn Peder. Han benevnes med etternavnet Kjerh i kirkeboka, og det kan meget vel ha vært en forvanskning av navnet Kjær. Kanskje var det derfor han kom seg så godt til etterhvert. Dersom gamle Kjær var faren eller evt. bestefaren hans så kan man jo forstå det.


Men han må ha utviklet seg bra tross alt, for i 1892 dukker han opp som sagbruksarbeider på Kjærs sagbruk, Kallera på Kråkerøy. Her skal han ha vært sagmester, og det var ikke hvem som helst som fikk den tittelen. Det var de som utmerket seg enten med en prominent bakgrunn eller som en ener på saga. Og bakgrunnen hadde han ikke å flyte på så han var nok en sagmester både i navn og gavn. Ennå har vi ikke klart å lokalisere hvor han bodde sammen med sin hustru fra Thune, Louise og etterhvert 8 barn. Vi vet dog at de bodde på Kaldera. Muligens har de bodd i det som kalles Holmebakken. Dette var en del av gnr.38 bnr. 3, Holme. Nils Bernihard fikk senere, i 1910 kjøpt bnr. 3 på Holme av Kjærs bruk.

Alt gikk nok ikke Nils`veg. I 1902 måtte han gå til lensmannen i Glemmen og melde fra om et dødt barn, lille Birger som ble født den 12.12.1902. Han døde av barnesykdommen den 29. des og ble begravet 1. januar. Nils Bernhard er nevnt som "Kubbekapper" i 1902, ved sønnens Birgers begravelse

Nils Bernhard er ellers karakterisert som en storvokst kar, rolig og sindig og svært arbeidssom. I hans tid var gården på Holme et mønsterbruk med 12 melkekyr, 3 hester, gris og høner.
Dessverre er det ingen som lenger kan fortelle særlig mye om personen Nils Bernhard. Han døde på Holme i 19--. Han fikk sammen med sin Louise i alt 8 barn, hvorav Kristense Marie (Maja) som var født 1903 var den nest yngste. Hun var min mormor, og den som sammen med ektemannen Erik overtok gården i 1943 etter at Birger Holme (bror til Maja) hadde hatt den en kort stund.


Gården Holme på Kråkerøy, gnr. 38, bnr. 3.

Navnet Holme eller Holmæ er nevnt så tidlig som 1472 i offentlige dokumenter. Navnet betyr ganske enkelt en holme, dvs. land som er omgitt av vann. Andre kjente former av navnet er Holmæ fra 1472, Haalme fra 1604, og Holme igjen 1640. Det er noe usikkert når området er blitt befolket, i og med at hele Kråkerøy er fritt for merker etter mennesker i tiden fra steinalderen og frem til omkr. år 500. Men med sin beliggenhet er det vel sannsynlig at Holme var bebodd i steinalderen uten at en har funnet vesentlige tegn etter dette.
Grunnen til at området fikk navnet Holme var nok at det for lang tid siden, trolig 3 - 4000 år siden vitterlig var en holme. Havet var da endel høyere, eller rettere sagt landet var lavere etter lang tids trykk av isen fra istiden. Det var vann på alle kanter på Holme, og spor etter dette finnes fremdeles. Rundt Holme finnes på alle kanter land som ligger svær lavt og som har vannproblemer ved stor flo.

Holme hadde i 1668, før oppdelingen i flere bruksnr. En skyld på 4 tønner malt, og i 1903 en skyld på 12,00 mark.

Husdyrhold:

16681723181918651942
Hester53452
Kyr10+28111612
Sauer861215
Gris12

Bygdebok for Kråkerøy nevner flere drivere av Holme, og av de mer berømte innehaverne kan nevnes Wincent Lunge. Gården ble oppdelt omkr. 1660, og er i dag 3 bruksnr.

Bnr. 1 tilhører i dag Anders Holme, og har vært i hans families eie siden 1738. Som svidersønn på Rød gård som eiet Holme før dette fikk Anders Olsen gården fradelt i 1738, og det er altså hans etterkommere som siden har eiet bnr. 1.

Bnr. 2 består av Stenfjellet fra Holme til Kallera.

Bnr. 3 er den delen der vår familie har sitt sete siden 1910, og som idag eies av Kjell. Hans datter May Britt overtok gården i 2010 og høsten 2015 ble gården solgt ut av slekten for godt. Et kapittel i vår slektshistorie er over.

Bnr. 4 var en liten parsell som ble fradelt bnr. 3 i 1880 og siden gjenforent med bnr. 3.

Bnr. 5 er Holmebakken. Den ble fradelt bnr. 3 i 1855. Det var her Kjærs etablerte sagbruket der Nils Bernhard Holme jobbet omkr. 1900.

Den opprinnelige gnr. 38 er altså i dag oppdelt i 4 ulike bruksnr. Hvorav 2 (Bnr. 1 og 3) er gårdsbruk.

Nils married Lovise Caroline OLSEN on 04 DES 1887 in Thune. Lovise (daughter of Ole Andersen KALNES and Sørine GUNDERSDTR) was born on 17 Sep 1867 in Kurland I Thune; was christened on 13 okt 1867 in Thune; died on 3 Mar 1939 in Holme; was buried on 10 Mar 1939 in Kråkerøy. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Kjell om sin bestemor Louise.
Han husker at bestemor måtte sove middag hver dag. Da foldet hun sammen forkledet sitt og la det som pute på terskelen mellom stua og kjøkkene. Hun sov et kvarter, og når hun våknet var hun straks i full vigør.
Ellers husker Kjell henne som ei lita, kvikk dame, stort sett iført forkle og med skaut på hodet.

Gustaf married Augusta ERIKSDTR on 20 Nov 1861. Augusta (daughter of Erik NILSSON and Maja BENGTSDTR) was born on 18 Sep 1840 in Hjerpås, Sverige; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anna Kajsa var född den 19 maj 1866 under Björkebräcke i Sanne. Fadern var arrendator u Björkebräcke och familjen flyttar därifrån till Gillane i Sanne 1869. Fadern Elias Magnusson var född 9 april 1828 på torpet Myren under Flatebyn i Lerdal som son till en Magnus Pettersson. Elias Magnusson dör u Gillander den 20 feb 1870.
Elias gifter sig den 26/9 1862 i Sanne med Eva Andreasdotter ifrån Stenarsbön i Sanne där hon var piga, Elias var dräng i Björnebön, Sanne vid giftermålet med Eva.
Eva Andreasdotter var född den 24 augusti 1839 på soldattorpet Ulvsmon u Kåtebol i Sanne. Hon var dotter till soldaten nr 91 Andreas Trygg född 1802, gift 1826 i Krokstad med Katharina Johansdotter född 1807. Katharina var dtr till en Johan Lamberg.

Elias married Eva ANDREASDOTTER. Eva (daughter of Andreas TRYGG and Katharina JOHANSDTR) was born on 24 Aug 1839 in Stenarsbøn I Sanne; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Anna Kajsa var född den 19 maj 1866 under Björkebräcke i Sanne. Fadern var arrendator u Björkebräcke och familjen flyttar därifrån till Gillane i Sanne 1869. Fadern Elias Magnusson var född 9 april 1828 på torpet Myren under Flatebyn i Lerdal som son till en Magnus Pettersson. Elias Magnusson dör u Gillander den 20 feb 1870.
Elias gifter sig den 26/9 1862 i Sanne med Eva Andreasdotter ifrån Stenarsbön i Sanne där hon var piga, Elias var dräng i Björnebön, Sanne vid giftermålet med Eva.
Eva Andreasdotter var född den 24 augusti 1839 på soldattorpet Ulvsmon u Kåtebol i Sanne. Hon var dotter till soldaten nr 91 Andreas Trygg född 1802, gift 1826 i Krokstad med Katharina Johansdotter född 1807. Katharina var dtr till en Johan Lamberg.

Peder married Johanna NILSDTR. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Johanna, en kvinne med mange hemmeligheter.

I kirkeboka for Tune 1859 kan en lese om en dåp med mystiske omstendigheter. Nils Bernhard het barnet som ble døpt, og som foreldre er oppgitt "fruentimmer" Johanna Nilsdatter og -----------. Hva presten har lagt i uttrykket fruentimmer er vanskelig å vite. Slektsforskere jeg har snakket med har ikke sette uttrykket brukt før, så å karakterisere det på den bakgrunn er umulig. Men i dagligtale er uttrykket oppfattet som en litt ubestemmelig kvinne. Neppe særlig flatterende for den det gjelder, men heller ikke direkte blant de nederste på rangstigen.
Trolig har Johanna vært en tjenestepike med mange beilere. Og det var ikke uvanlig i de tider. Beilere blant sine egne og blant "herrefolket". For personer med posisjon var tjenestepikene på mange måter "lovlig vilt", uten at mannen måtte stå til rette for sine gjerninger når kontakten endte med barnefødsel. Og Johanna har nok hatt "nærkontakt" med flere menn, ettersom det er tre ulike personer som er oppgitt som barnefedre. Det at Nils Bernhard etterhvert tok etternavnet Pedersen tyder på at faren het Peder eller Per e.l. og dette satt meg på sporet etter den mest sannsynlige faren.
I kirkeboka for 1874 står Nils Bernhard til konfirmasjon, og da har presten anført at Johanna har korrigert navnet på faren. Nå oppgir hun at det er Peder Andreassen som er rett barnefar. Dette er den mest sannsynlige opplysningen, men sikker eer vi ikke. Presten har nok gått nøye inn på den stakkars moderen når hun har måttet lette sitt hjerte. Han har trolig forhørt henne inngående før konfirmasjonen. Kanskje har Nils Bernhard selv måttet overhøre denne samtalen. Slikt må nok ha satt sine spor hos unggutten. Vi andre kan bare undres.
Og hvem er de to andre som har vært oppgitt som barnefedre. De var vel kanskje selv ikke sikker på om de var far til barnet, og har stilltiende avfunnet seg med skjebnen. --??--som står oppført som barnefar ved dåpen har trolig protestert og fremført sine protester for skomakermester Jensen. Han på sin side har vært en rimelig ansvarlig person som ville ha orden på tingene, så han har snakket med presten dagen før dåpen og således fått presten til å gjøre en anførsel i kirkeboka. Eller var skomakermester Jensen en god venn av --??-- og ville hjelpe ham ut av en lei knipe - og brukte sin anseelse til dette? Man kan bare fantasere, for det endelige svaret får vi neppe.

Notes:

Ole som frivillig til Schlesvig-Holstein (omkring 1840 - 1850) for å kjempe danskenes sak i krigen mellom Danmark og Preussen. Krigen varte kort tid, men noen minner har han med hjem. En kuletaske og et krutthorn. Dette er i dag i (???s) eie. Videre skal han ha hatt ridesporer og en soldatsangbok med seg, men disse er på vidvanke.
En annen norsk kjent offiser, Olav Rye var også i Schlesvig-Holstein noe som nok oppmuntret norske gutter. Sympatien var på Danmarks og Skandinavias side. Mrk. Ibsens flammende dikt: "Da Norge ikke ville hjelpe".
Ole og Sørine flyttet mye og bygslet flere bruk. Han er nevnt med flere yrker, leilending, gårdbruker, forpakter, tømmermåler.
Den siste gården de bygslet var Vestre Bjørland hvor de siste tre barna ble født.
Ole var en stille og rettskaffen type, arbeidssom og preget av religiøsitet. Sørine var en lettere og mer sorgløs type, meget gjestfri.

Ole married Sørine GUNDERSDTR. Sørine (daughter of Gunder Eriksen ISNES and Anne-Maria HANSDTR) was born on 27 Feb 1833 in Isnes I Thune; was christened on 24 Mar 1833 in Thune; died in 1905. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Sang til slektstreffet 6.9.86 Mel: Sønner av Norge.

Fra Isnes og Kalnes så skuer vi utover
høstmodne åkrer som er felles arv
Her strevet de trutt etter livsharde lover
bygde i bakker og ytet sin tarv.
Blant enger og krøtter fins våre røtter.
harver og høster på velpleiet jord.
Her Sørine - Ole lot barneflokk odle.
av/ingen samles nå fra syd og fra nord

Kalnes var dengang to atskilte gårdsbruk
parolen var: svett ut.' ta i. 'vær ei lat
Jorda var frukt bar men smått det var med lommerusk
flusst var av potet og grøt i hvert fat
Ulver i skogene okser for vognene
slik var jo bildet av god gamle da'r
To tusen mennesker pluss innvandra svensker.
Det var Tune-bygd for oldemor og far

Som unggutt han Ole-mann dro ut i krigen
I attenførtiåtte så fyrte han løs.
For Prøysen det hadde mot Norden sin higen
som hundre år etter var prøyseren bøs
Hvilke motiver bak guttens iver
I Europa flammet frihetens krav
For mennesket ter tyrannene det ter.
Tanken om frihet gikk vide om hav.

I blomstereng på Isnes sprang sa lett Sørine
fra barnsben til nytte med klær og med bær.
Dertil var jentene derfra veldig fine
når de til presten sku 'mere og lær.
Nedover elva tversover evja.
så gikk jo vegen om Ka/nes forbi.
Til gutten sin neie sin kjærlighet pleie.
Til nattergalen stilnet bort på Toppen og Li

Så skulle feires bryllup tre dager til ende
men Gustav han skulle så gjerne bli med.
Og siden lot storken seg nesten ikke vende
Med Otto den sluttet, Sørine fikk fred.
Flyttet så litt omkring, sammen i lyk'lig ring
Oppe på Bjørnland de kjøpte seg gård
Guttene strevde, jentene vevde
Alle dro lasset i lerjorda hård

Kloke folk de kives om miljø eller gener
danner et menneske og former dets sjel
Noe nedarves i hjerter og i sener,
men i lykken å eie så har vi vår del.
Vi følger de vaner som våre aner.
Nytter det utstyr av Gud vi har fått.
Men barnetallet er sunket og fallet.
I fremtid bør noen se å få seg no smått