Camilla married Frank NERVIK [Group Sheet] [Family Chart]

Peter married Lisbeth ØSTERUD [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Olav Østerud var en mann som opplevde både oppgang og nedgang. Hans hang til alkohol knekket ham til slutt. Han døde av hjerteinnfarkt i 1979.
Han var utdannet i forsvaret, infanterist. Han gikk på befalsskolen på Heistadmoen i 1951. Han var født på Rjukan der hans far i mange år var ansatt på Norsk Hydro. I 1934 ble faren førtidspensjonert. De hadde bodd i en verksleilighet og måtte da flytte. De flyttet til Sandar, et lite småbruk. Etter at faren døde i 1939, etter et langt sykeleie flyttet de etterhvert til Sandefjord. Her gikk han ut Sandefjord Handelsskole, 1 årig kurs i 1943.(Se bilder)
Olav hadde noen år i Forsvaret, på Trandum i infanteriet. Han hadde også to perioder i Tysklandsbrigaden, som lt og troppsjef. ('Se bilde)
Ellers var han i mange år ansatt på Janus fabrikker utenfor Bergen. Her jobbet han seg opp til lagersjef, før han sluttet, dro til Oslo og startet forretning. I Oslo drev han forretning en tid, i gamlebyen. Men alkoholen krevde sitt og han måtte slutte av. Han begynte så på Norsk Tipping, der han jobbet på lønningskontoret. Også her gikk det oppover i lange perioder, men nå var helsa så sviktende at han ble førtidspensjonert.
Olav var en sterk personlighet. Han greide å komme seg fremover med egne evner gjentatte ganger. Desverre greide han også å forårsake egne tilbakeslag med jevne mellomrom. Men han hang til alkohol slo ikke ut i voldsomhet. Han var en snill mann som alltid var opptatt av å ta vare på familien.
Olav bodde mange steder, i Rjukan, Sandar, Sandefjord, Trandum, Østli, Espeland, Oslo, Hamar. Han døde på Hamar i 1979, 52 år gml. Han er begravet på kirkegården ved domkirken på Hamar. Etter at hustruen døde i 2016 ble gravstedet flyttet til Kråkerøy kirkegård der hun ønsket å bli begravd.

Birth:
Offiser

Olav married Ruth Louise GUSTAVSEN on 2 Apr 1947 in Fredrikstad. Ruth (daughter of Erik Gerhard GUSTAVSEN and Kristense Marie PEDERSEN) was born on 24 Sep 1928 in Smertu, Kråkerøy; was christened on 19 okt 1928 in Kråkerøy Krk.; died on 9 Mar 2016 in Stange; was cremated on 17 Mar 2016 in Stange Urne nedsatt Kråkerøy den 28. juni 2016. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Ruth er født på Kråkerøy 24. sept 1929. Bodde på Holme helt frem til hun traff Olav og bodde da en tid ulike steder i sørnorge.
Arbeidet på Janus fabrikker i mange år men de bodde på Espeland. Etter at hun ble enke svinget hun seg og ble svært aktiv i bedriftsidrettslag og pensjonistforening. Var bl.a. med og startet pensjonistforeningen på NorskTipping. Svært ungdommelig ikke minst i pensjonistalderen.Plagdes endel med sykdom, isjas og gikt.
Bosteder: Smertu, Holme, Trandum, Sandefjord, Kr.sand, Østli, Risebro, Espeland (2 steder), Oslo (3 steder) Hamar (4 steder)
Skadet ryggen og flyttet da over Stangebrua til Vika terrasse. Kjører bil att og frem til Fr.stad i sitt 82. år.
Forteller en historie fra krigstiden med portforbud. Hun og en venninne var på kino omkring 1943-44- på Røde Mølle. På hjemturen ble det sent og de kom seg ikke hjem til kl. 2100 da portforbudet trådte inn. Ble tilsnakket av politiet og mått møte på politistasjonen sammen med Maja dagen etter. Da var nok ikke ho mor særlig blid. De to jentene slapp unna med en advarsel.
Olav og Ruth møttes den 15.11.1945. Det står skrevet på innsiden av mors sangbok, hun har skrevet det selv. (Jfr bilde over)
Olav døde i 1979 så det ble mange år som enke på Hamar.
I januar 2015 falt Ruth på isen og ble skadd. Hun måtte flytte på Stange sykehjem der hun ble boende til sin død 9. mars 2015

Nils Eriks minnetale til sin mor:

MINNETALE

Mor var født 24. september 1928 på Kråkerøy ved Fredrikstad. Hun var den eldste av i alt 5 søsken som levde opp, og en bror som døde etter kort tid. Hun bodde hele sin barne og ungdomstid på Kråkerøy, først på Smertu mens bestefar var driver på Bjølstad, og siden på Holme etter at bestefar og mormor kjøpte Holmegården.
Barndommen og ungdomstiden var trygg og god, men kunne nok til tider være strevsom. Som eldste jente ble det tidlig å delta i gårds- og husarbeid. Det var slik i denne tiden. Men mor var en glad ungpike og populær blant venner og venninner. Og om man ser på ungdomsbilder av henne ser man en meget glad og vakker ung kvinne så det var vel rimelig.

Men allerede som 17 åring traff hun far og ble meget forelsket i ham. Vi har en sangbok der hun har håndskrevet romantiske sanger fra denne tiden, og på omslaget har hun selv skrevet. 15.11.1945 – I met O.Ø. And I love him very much. (Jeg har møtt Olav Østerud og jeg elsker ham svært meget) Det ble giftermål den 2. april i 1947 og allerede 6 måneder senere kom det første barnet og det er jeg. Den lille familien ble, med korte avbrudd, boende på Holme helt til kort etter at barn nr. 2, ho Lisbeth var født. Da flyttet alle sammen til Trandum der far tjenestegjorde i forsvaret. Etter noen år her startet en slitsom tid for mor. Far sluttet i forsvaret og flyttet noen år på forskjellige steder. Først i Bergen, siden til Oslo og endelig 4 ulike bosteder i Hamar. Far var ustabil og mye syk og økonomien skrantet mange ganger. Slik gikk det helt frem til 1979 da far falt om og døde av hjerteinfarkt.

Mor hadde vært vant til at far styrte familiens økonomi. Nå fikk hun alt ansvaret selv. Et ansvar hun skjøttet med glans. Hun kom seg på beina økonomisk og blomstret som aldri før disse første tiårene etter at hun ble enke. Hun var i full jobb på Norsk tipping til hun i 1996 ble pensjonist. Hun kastet seg ut i foreningslivet og ble etter hvert formann i pensjonistforeningen på Norsk tipping, ved siden av at hun drev en treningsgruppe i stavgang for pensjonister. Hun spilte også pensjonisthåndball og reiste omkring med tippelaget og spilte håndballkamper, både i Norge og i Sverige. Og hun var aktiv i frivillighetssentralen på Hamar, både som telefonvakt og som følgesvenn for eldre som trengte hjelp når de skulle ut en tur.

Men etter hvert skrantet helsa og hun flyttet til en lettstelt leilighet på Ottestad der hun tilbragte sine siste 14 år. I januar 2015 skulle hun en dag ut med søppel. Det var glatt men hun skulle jo, som hun brukte si, bare en snartur. Dette ble hennes siste tur på egenhånd. Hun falt og brakk ryggen og slo seg kraftig. Noe som endte med at hun fikk plass på sykehjemmet i Stange. Og tillat meg her å si et forsiktig Heldigvis. For hun fant seg snart tilrette på sykehjemmet. Hun ble trygg, følte at hun ble tatt godt vare på og ble svært glad i personalet, eller englene mine som hun kalte dem. Og sin vane tro forsøkte hun å gjøre litt nytte for seg på sykehjemmet i form av å spre humør. Hun elsket nemlig å gjøre de andre glade i form av små historier, rød klovnenese, enorme solbriller eller grufulle masker og parykker. Da var hun i sitt ess.

Vi bor jo langt borte både Lisbeth og jeg og fant på å kjøpe oss ei campingvogn og et spikertelt som ble plassert på en vakker plass i Brumunddal. Her har vi bodd mens vi har besøkt mor dette siste året en løsning mor var svært begeistret for og hun gledet seg veldig til hver gang vi skulle komme. Og sin siste jul tilbragte hun her i campingvogna, sammen med Lisbeth og Peter og Camilla og Celia.
Mor var svært glad i og stolt av barnebarna og oldebarnet sitt. Og når vi var på besøk hos henne måtte vi fortelle alt om hvordan det sto til med dem og hun satte stor pris på de besøkene hun fikk.

Utover senhøsten 2015 ble mor stadig svakere. Flere lungebetennelser tappet henne for krefter og den 9. april 2016 kl. 2330 døde hun. Stille og fredelig sluttet hun bare å puste og så var det slutt. Et liv var avsluttet og et helstøpt menneske gått over i historien. Hun er borte fra vårt åsyn, men vi vil bevare henne i våre hjerter og i vårt minne.

VI LYSER FRED OVER MORS MINNE.
Bilder fra begravelsen her

Notes:

Married:
Forlovere: Nils Østerud og May Evelyn Jensen

Notes:

Nils karakteriseres som en høyreist, stolt arbeidskar. Utdannet i forsvaret og var en tid sersjant, bl.a. ved nøytralitetsvakten i 1918. Erling Østerud traff i 1950 en mann som hadde tjenestegjort sammen med Nils, og som karakteriserte ham som rettskaffen og grei, og godt likt)
Under folketellingen 1910 er han registrert i Fredensborgvn 21, Oslo som logrende underoffiser.
Kom til Rjukan under anleggsperioden og giftet seg med Ragna i 1913. De bodde da i Tinn gate 59 på Rjukan (Se bilde)Det ble 8 barn. Nils var ingen avholdsmann.
Han var venstremann, noe som nok var vanskelig tidlig i 30 åra. Da skulle det helst være AP. Han hadde etterhvert en god stilling som kontorformann, til nedgangstidene startet. Han og mange ble førtidspensjonert i 1934.
Han bodde under dette i en leilighet tilh. Hydro. Da nedgangstidene kom var både bedriften og kommunen (Tinn) mest interressert i at folk flyttet bort. Det gaes ikke lån til nyetablering. Løsningen ble å kjøpe et småbruk på Solberg i Sandar kommune. Han lånte i Hypotekbanken. 30 mål jord og dårlige hus. Her "ruslet" han med jorden og hadde et par kyr. Ingen storbonde ble han. Ingen hest, så det ble arbeidsbytte for å få låne hest i onna.
Nils røykte ikke men brukte skråtobakk. Det var 4-5 km. til byen. Der gikk buss, men Nils gikk helst til fots. Han var høy, slank og hadde bart. Av sønnene er det Nils som likner mest påsin far. Nils var ganske stille av seg. Han døde av kreft i 1939, etter et langt og smertefult sykeleie.Nils Ludvik hadde en utpreget rettferdighetssans, og han forsøkte alltid å yte sitt beste. Han likte å spille i pengelotteriet, men vant aldri den store gevinsten.
Etter at Nils døde flyttet familien først til et fraflyttet småbruk et års tid,m og deretter til Sandefjord. De hadde en fuglehund som het Dolly. Ellers var Nils en ivrig fisker og kom ofte hjem om natten med sik.
Randi Langton, datter av Nils' bror Christian, husker godt Nils fra tiden på Østerud. Han var jo ikke så veldig mye eldre enn sine onkelbarn. Hun fortalte at han var en snill kar som ofte ble med barna på bærtur. Da passet han godt på at alle fikk litt bær i koppen sin og delte gjerne av sine egne bær så alle skulle få.

Nils married Ragna Emilie PEDERSEN on 18 Jan 1913 in Mæl Krk, Tinn I Telemark. Ragna (daughter of Peder OLSEN and Pauline CHRISTIANSDTR) was born on 6 Mar 1887 in Sørengen, Stange; was christened on 30 May 1887 in Stange; died on 27 Nov 1969; was buried in Sandar Kirkegård . [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Foreldrene begravet på Tangen kirke.
Søster som het tante Signe. Bror som het Ole.
Faddere ved dåpen: Berthe Strandløkken, Oline Kristiansdtr, J.....Larsdtr., Edvard Olsen
Konfirmert: 21 Apr 1901.
Vaksinert - kopper 31 mai 1888.
Bodde på Rjukan i 1913 da hun ble gift i Tinn kirke.

Ved folketellingen for Hurdal 1910 var Ragna i tjeneste hos gammel lensmannen på Opperud, Moen, senere Gammel Moen. Det var nok denne perioden hun møtte Nils Ludvik som bodde i Hurdal.

Notes:

Married:
Vielsen: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1491&uid=ny&idx_side=-96

Notes:

Data: Født 24.3.1898, døpt 24.4.1898, død 19.1.1947.
Faddere ved dåpen var: Mek.arb. Julius Johansen, dagarbeider Ole Kristiansen, dagarbeider Maltus Gustafsen, kone Olava Johansen, pige Laura? Gustafsen?
Erik var døpt Gerhard til mellomnavn, men brukte hele livet Georg. Hvordan dette er oppstått kan man lure på, men det kan skyldes at presten har skrevet galt eller oppfattet galt navn.
Sønnen Kjell, som nå eier Holmegården, forteller om sin far: Pappa var født på Bjølstad. Bestefar var forpakter der, og pappa hjalp ham på gården når han ble gammel nok til det. Som barn hadde pappa poliomyelitt så han dro siden litt på det ene benet. Pappa var en rolig, tenksom mann, snill men ikke særlig utadvendt. Han var musikalsk og lærte seg å spille fiolin. Han var ofte rundt på Kråkerøy og spilte til dans om lørdagene.
Pappa var veldig "skikkelig". Han ble etterhvert en flink gardbruker.
Hvordan Erik og Maja møttes er ukjent, men Kjell kan fortelle at hans far var svært sjalu. Han spilte til dans i helgene, og da var også Kjells mor, Maja med. Hun elsket ¨å danse og var svært flink til å danse. Hun ertet Erik og danset med andre så han skulle bli sjalu. Det likte hun. Erik var typen som ville ha fred så han lagde vel ikke noe styr om det, men gad vite om det ikke stakk iblant.
Erik ble endel undervurdert, spesielt sammenliknet med sin storebror Karsten. Karsten var en litt snarsint, snakkeglad og dominerende type. Han og Erik gikk nok ikke så veldig godt sammen, og Erik skaffet seg derfor etterhvert sin egen gård i 1939. Det var gården Holme, der hans kone var oppvokst. Gården kjøpte han av odelsgutten, Birger.
Karsten ble igjen på Bjølstad som forpakter. Trolig gjorde ikke dette forholdet bedre, brødrene imellom - det at lillebror ble gårdeier og selvstendig mens Karsten ble igjen på Bjølstad. Men det var på ingen måte uvennskap eller ondt blod dem imellom.
Som ganske ung (Erik bløffet litt om sin alder) kom han i det militæret. Først på Trandum på befalsskolen for infanteriet, siden jegerkorpset og siden underoffiserskolen i Halden. Han var en meget godt likt offiser. Kjell traff for en tid tilbake en person som hadde kjent Erik da han var på underoffisersskolen, og vedk. karakteriserte Erik som en likandes kar som nøt stor respekt som offiser.
Erik var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet i 1940. Han var også med på kampene nordover mot Kongsvinger og Elverum etter som kongefamilien flyktet den vegen. I 1943 ble Erik tatt til fange og satt på Grini. Sammen med to andre kamerater greide han imidlertid å rømme fra Grini. Den ene av de to kameratene ble skutt og drept under denne flukten. Kjell har et foto av sin far på underoffisersskolen sammen med kameraten som ble skutt, men Kjell vet ikke vedkommendes navn.
Etter flukten kom Erik seg til Kråkerøy, og han oppholdt seg "på skogen", dvs. at han gjemte seg i nabolaget, i skogen og i uthus og liknende i bortimot 1 1/2 år, helt til fredsslutningen. I denne tiden bragte kona ham mat og andre nødvendige forsyninger. Dette skjedde uten at noen andre på gården visste noe om det.
Under krigen bodde det mellom 10 og 20 tyske soldater på gården på Holme. Det virker som ganske risikabelt det mamma foretok seg, forteller Kjell. Det var jo stor sjanse for at tyskerne ble mistenksomme og sporet opp hva hun drev med, men det skjedde heldigvis ikke.
Før krigen var Erik en samfunnsengasjert person, opptatt av sitt lokalsamfunn. Han var mangeårig medlem av kommunestyre og formannskap, noe som tyder på at han nøt betydelig respekt.
Ragnar husker en gang han og Karsten var på veg til Kirken på Kråkerøy, med hest og vogn. Det gikk i god fart og ved Rød løsnet splinten til draget. Ragnar ble sittende igjen i vogna mens Karsten forsatte fremover i full fart, hengende etter hesten i tømmene. Det gikk fremover mot kirkeporten og der stoppet det ikke opp før onkel Erik kom ut fra kirkeområdet og fikk stoppet hesten.
Trolig som følge av oppholdet utendørs i den siste tiden av krigen pådro Erik seg kreft. Han døde den 19. januar 1947. Han var da 48 år gammel.
Erik ble lagt på «lit de parade» på soveværelset etter at han var død. Døra til soveværelsetble låst så barna ikke skulle se sin far, men Aslaug forteller at hun kikket i nøkkelhullet og kunne da se ham ligge i senga.

Ruth har en litt annen historie om fangenskapet. Erik var på nøytralitetsvakt i 1940, og etter at tyskerne kom til Stavanger skulle alle norske soldater tas til fange og Erik sammen emd kamerater åtte rømme innover i landet med tyskerne etter seg. Det var trolig da at en kamerat ble skutt. Erik ble imidelrtid tatt til fange og satt da en tid som fange på Akershus festning.
Imidlertid fikk han "fri" for å komme hjem til våronna. Dette var mye om og men med reisetillatelser o.l. Bl.a. mener RTuth at "onkel Birger" var i Oslo for å få Kjell satt fri så han kunne komme hjem til våronna.

Ruth husker også at en tysker deserterte. Hun kan huske at en Østerrriker kom springende over jordet og ville inn i huset. men Erik var hjemme da og derfor fikk han ikke komme inn. Østerrikeren sprang derfor ned til Johan og Astrid for å få tilhold der. Men johan ringte da til politiet og derfor ble Østerrikeren fanget. Johan ble meget upopulær på Holme ved denne episoden.

Erik married Kristense Marie PEDERSEN on 3 Sep 1927 in Kråkerøy. Kristense (daughter of Nils Bernard PEDERSEN HOLME and Lovise Caroline OLSEN) was born on 29 Dec 1903 in Kallera, Kråkerøy.; was christened on 7 Feb 1904; died on 1 May 1994; was buried in Kråkerøy Krk.. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Kjell forteller om mamma/mormor/Maja: Mamma kom til Holme omkr. 1910 da bestefar Nils kjøpte gården på Holme. (Hun var født på Kallera) Før de kom til Holme hadde de bodd i arbiederboliger på Kallera. Hun var da 6 år gammel. De var mange søsken, og egentlig var det vel onkel Birger som skulle ha gården på odel. Han var ikke interressert i å drive gården og solgte den i 1939 til pappa. I mellomtiden bodde mamma og pappa noen år på Smertu mens pappa var forpakter på Bjølstad. Mens så altså i 1939 flyttet de til Holme. På mange måter ble det mamma som ble den mest sentrale personen i Holmeslekta, i og med at pappa var borte eller syk hele tiden mens han hadde gården.
Mamma var en livsbejaende person som alltid hadde godt humør og et godt ord til alle. Hun elsket å erte, og slo opp en smittende latter når hun hadde fått til "et pek". Hun likte å gjøre pappa sjalu, men det likte selvsagt ikke han. Mamma likte å danse, mens pappa ofte spilte fiolin på disse dansekveldene. Da passet mamma på å danse med mange andre og da ble pappa sjalu. I det hele var han en litt sjalu type når det gjalt mamma.
I mange år var hun plaget av sykdom. Hun lå lenge på sykehuset. Sammen med Erik fikk hun 5 barn, 4 jenter og en gutt (og det er fortelleren) Etter at pappa døde tidlig i 1947 satt hun alene igjen med 4 hjemmeværende barn, den elste Ruth hadde d da truffet Olav og var iferd med å etablere seg på egen hånd. Det var tøft å ha ansvaret for driften av gården, med kyr, griser, hester, høns og kornavl. Hun hadde broren Ole hjemme og han var til god hjelp i mange år. Ellers var selvsagt barna begynt å bli så voksne at de også var til god hjelp hjemme. Men mamma slet mye de første årene etter at pappa døde.
Ellers røper Kjell en liten hemmelighet om sin mor. Hun var i ungdomstiden ringforlovet med en annen enn Erik, nemlig Hans Jonsen fra Nygård på Kråkerøy. Han ble etterhvert skipper.
Ellers var krigstiden tildels dramatisk for mamma. Pappa ble jo arrestert og var for det meste borte borte den tiden som krigen varte. På Holme måtte de ta i hus, og skaffe mat til mellom 10 og 20 tyskere totalt. I over 1 1/2 år var pappa på rømmen fra tyskerne. Han gjemte seg da i omr. rundt Holme på Kråkerøy, og mamma gikk flere ganger i uka til ham med mat og andre "nødvendige" ting. (Helene er jo født tidlig i 1944)
Marie døde stille og fredelig på sykehuset i Fredikstad 1. mai 1995, med alle sine barn rundt seg. Det var stor begravelse på Holme etterpå.
Koppevaksinert 24.4.1918

---

Dagliglivet på Holme
-Livet på Holme v/NEØ
-Det meste foregikk på kjøkkenet. Det var dominert av et stort solid spisebord som rommet det meste av aktiviteter. Der var også en stor, sort komfyrovn, oppvaskbenk, utslagsvask.
-Husker: «Stolen med på» - rundt kjøkkenbordet var det krakker for å få plass til lle. Den ene av krakkene hadde tverrtre nede og det var konkurranse om å få denne krakken – uvisst hvorfor. Stolen fikk navnet «Stolen med på».
-Mormor sov middag på terskelen mellom gangen og kjøkkenet, slik som hennes mor hadde gjort før henne.
-Trappa til loftet var et kapittel for seg. Glattslitt tretrapp med vaklevorent rekkverk. Ramlaet man over rekkverket bar det rett i kjelleren. Men jeg kan ikke huske noen som falt slik. Men flere falt på rygg ned trappa. Med bulder og brak.
-Husker onkel Ole som ofte sa: Du baræ janglær.
-På loftet var det to store «melbinger» der melet ble oppbevart. Ofte lett blandet med muselort.
-Jeg husker vi redde flatseng på loftet der Berit, Helene og jeg lå. Det var spennende spesielt når det var lyn og torden eller kraftig regn.
-Jeg husker en dag i begynnelsen av februar 1953. Jeg var, som jeg ofte var, på besøk i nabogården, hos Knut Holme. Plutselig hørte jeg noen rope - «Nils Erik – du må komme hjem. Mamma er kommet.» Da var mor kommet fra sykehuset med en ny lillesøster – Lisbeth var kommet til gårds.
-Det var forøvrig vanlig å bli hjemkalt med slik roping. Da sto man ute ved hushjørnet og gapte av full hals.
-Det var en brønn mellom mormor og onkel Birger. Her holdt Berit på å drukne en gang, men tante Else fikk berget henne og så ble hun båret hjem av en tysk soldat.
-Om vinteren frøs Glomma til. Området i elva nedenfor Holme kaltes for «Møla». Her sto vi på skøyter. Av og til kom det store skip forbi og bølgene brøt opp isen i isflak. Da var det spennene å hoppe fra flak til flak. Dette fikk selvsagt ikke de voksne vite.
-«Møla» var rester av sagbruksdriften på Kallera. Enorme mengder med tømmer ble skåret her, og sagflisa ble dumpet i fjæra. Her lå det i mange år før det rotnet bort.
-En gang kom det en elgkalv til Holme. Moren var trolig død. Kalven ble tatt hånd om og fikk være i fjøsen en tid og matet med kumelk. Men til sist ble den så stor at den ble sluppet fri.
-Jeg husker at damene og jentene fikk tisse på vasken i kjøkkenet. (For noen griser) Men dette gjaldt bare damene. Vi gutta måtte pent gå på utedoen som var plassert i enden av fjøset.
-Helene husker at mormor (Maja) bar sin far, Nils Holme, på utedoen da han var gammel og dårlig til bens.. Hun bar ham på ryggen. Mormor var ei lita dame mens Nils var en heller storvokst kar. Det var bare «Maja mi» for Nils da han ble gammel.
-Ellers var det i huset på Holme to stuer, eller ei stue og en salong. Finstua ble skjelden varmet opp. Den var bestandig ryddig og fin, ingen fikk bruke den uten ved høytider eller andre merkedager.
Salongen var dagligstua.
-Onkel Edvard - som ikke var onkel og heller ikke i slekt - hadde tre store morelltrær. Ingen hadde så gode moreller som ham. Både gule og røde. Knut og jeg var ofte på morellslang der - trolig var vel Helene også med i blant. Noen ganger ble vi knepet med onkel Edvart var en rimelig mann og rask med å tilgi.
-Mormor hadde høner. Og hun brukte mye egg i matlaginga. Ofte var det eggerøre til kveldsmat eller
andre ganger. Om alle var samlet (Døtre og svigersønner og barnebarn o.l.) så var det store mengder eggerøre som gikk til. Når alle hadde forsynt seg og det lå bare litt igjen på fatet, litt som alle egentlig hadde lyst på, var Aslaug, som på denne tiden var ung og forelsket i sin Jan, hun var snar å si: «Ta det du Jan, det blir ødelagt til i morgen.» Dette ble etter hvert et lite munnhell i familien, «Spis det du, det er ødelagt til i morgen».
-En gang i blant kom en gammel lastebil kjørende fra gård til gård. Det var skraphandleren som samlet gamle ting han fikk for svært lav pris og solgte med god fortjeneste. En gang hadde Knut og jeg funnet en eldgammel børse under låvebrua. Her lå det innpakket i støv og skitt, og var relativt rustent og trolig ødelagt. Mest sannsynlig hadde det blitt lagt der enten under 1. eller 2. verdenskrig - og siden blitt avglemt. Vi viste selvsagt børsa til mormor for å få en forklaring på hva dette var. Hun ville imidlertid ikke vite av noe våpen på gården og tok den fra oss. Den ble senere slengt på lasteplanet til skraphandleren.
-Slåttonna var ei spennende tid – i alle fall for meg som kunne være med som «frivillig». Jeg fikk sitte på hesteryggen og styre hesten fra lass til lass mens de voksne latet på vogna. Og så fikk jeg ri på hesten inn på gården. Men jeg måtte stige av før vi kjørte inn på låvebrua. Da ble det for farlig å sitte på hesteryggen.
Og så var det å tråkke – dvs. å plassere høyet og tråkke det ned så vi fikk plass til mest mulig.
Helene husker også at vi gikk på skøyter på Engasundet om vinteren. Her samlet det seg mange ungdommer.
-I skogen ovenfor onkel Birger var det en dam. Her var Holmebarna og fisket rumpetroll og firfisler.
-På vegen overfor Onkel Birger var det noen issvuller om vinteren som var fine å ake kjelke på. Her "kullseilte" Helene en gang og holdt på å miste øyet. Lønna var litt juling når hun kom hjem.
elgkalven ble ikke sluppet løs. Den ble slaktet på Holme med Lisbeth som frustrert tilskuer. Hun hadde gjemt seg i stikkelsbærbuskene og var tilskuer uten de voksnes vit.en. Dette sitter ennå fast i henne.
På kjøkkenbordet husker hun at det var voksduk med lys bunn med røde roser og noe grønt i.
I kjøkkenskapene var det skyvedører for å skyve opp.
Det sto ei vannbøtte på kjøkkenet og en stor vannkjele på komfyren.
Soverommet opp her lå ruth og olav og lisbeth. Lisbeth i ei skuvseng. Hun husker tidlig sommermorgen da man kom ut på den vakre hovedtrappa og kunne sitte der og nyte morgensolen. Lisbeth husker at det var brønn i kjelleren med kalt friskt vann. I kjelleren var det oppbevart hermetisk frukt og grønnsaker.
I kjelleren ble separatoren oppbevart/gjemt under krigen Tyskerne boddel jo på gården og de beslagla alle separatorene. Mormor hadde kjøpt nyseparator like før og hun ga tyskerne den gamle. Hun satt iblant i kjelleren og separerte melk med tyskerne like over hodet. Mormor var hele tiden nøye med at tyskerne ikke fikk gå i kjelleren og de fikk nok etter hvert respekt for den lille myndige kjerringa.

@Båtturer. Som andre skikkelige folk på Kråkerøy dro Holmegjengen jevnlig på båttur
utover i Hvalerøyene Oftest var det båten til Tor (Johansen på Tangen) som ble
brukt, men jeg husker også å ha vært på tur med båten til Aslaug og Jan (Andersen).
Overfylte båter var et velkjent fenomen, men det var jo i maksvær og vel innasjærs.
Og det var sjelden mer enn 100 m. mellom øyene og skjærene.
Mormors nistebommer var velkjente. De var i seg selv grunn god nok til å være med
på utflukten. Store metallbokser med hyller, så de velfylte smørbrødene ikke skulle
klemmes. Og flasker med saft, og en sjlden gang brus. Og vi hadde mye moro på
leirplassen med bading og avslapping.
I helgene om sommeren var det arrangert hageselskap. Store selskap med opp til
20-25 deltakere. De jeg husker i farten er min mor og far, Kjell og Greta og Maj Britt
og Heidi, Lisbeth og Peter og Celia og Camilla, Tor og Berit og Lise og Per Christian,
Aslaug og Jan og Rune og Svein Erik. Helene og Tore og Sissel og Per Erik og
Grete. Og mormor selvsagt. Og med årene kom det no nye generasjoner til. Og i
blant dukket barna og de voksne fra nabogårdene opp. Også her var maten i
sentrum. Kaffe, saft, vafler, syltetøy og selvsagt mormors eggerøre ved spesielle
anledninger. Av middagsretter jeg spesielt husker er fersk suppe. Det var en av
favorittene. Kokt storfekjøtt med potet og grønnsaker og sursøt saus. Og noen slags
melboller.
Mindre gode matminner var høne. Mormor hadde jo høner på gården og i blant
anrettet hun høne til middag. Det var ikke fristende med sitt gule fett over hele. Vi
ungene lurte oss nok vekk når det var menyen. Men vi lurte oss til å se på når
mormor kappet hode av høna.
Jeg husker at vi spiste grisepoteter, dvs. småpoteter som ble kokt og gitt til grisene.
Da lurte vi oss til å knabbe noen poteter. Og så drakk vi melk. Rett fra spenene på
kua. Hvis vi ikke ble oppdaget.
Speidern. Onkel Kjell var speiderleder på
Kråkerøy. Om sommeren dro speiderne på leir på ulike steder i landet. Hvis det
passet slik fikk jeg være med. Det var stort å få komme på leir sammen med Knut og
de andre gutta i området. En gang var vi på Skrimfjellet ved Konsberg. Og da hadde
vi nattpatrulje. Tro det var spennende. Vi skulle spionere på en annen speidertorr i
samme område. Vi ble oppdaget. Og noen av oss fikk buksevann. Vi ble holdt etter
beina med hodet ned og så tømte de ei bøtte vann i buksebeina. Det var jo surt men
hørte til.
Heidi Gustavsen husker: Jeg husker at når pappa (Kjell) holdt på med (jeg tror det
var skiftingen av taket) hadde han laget en stillase og den gikk foran inngangsdøren.
Han måtte fjerne en av de plankene han gikk på for å kunne gå ut og ikke krype ut
under denne planken. Når det var måltider tok han ned denne planken og da han
gikk ut for å begynne jobbingen igjen spurte han alltid om det var noen som skulle
ut. Alle sa nei inkludert min farmor (Maja). Når planken igjen lå på plass, kom alltid
farmor og skulle ut i hagen. Pappa gikk ned, fjernet planken og slapp henne ut. Når
planken igjen var på plass, gikk det ikke lenge dør farmor igjen skulle inn. Samme
historie gjentok seg flere gangen. Enden på visa var at hun begynte å krype under
planken når hun skulle ut og inn.
Ellers er det så mange flotte minner jeg har. Kan jo ikke skrive dem alle.
STEDSNAVN.
Her har jeg samlet noen stedsnavn på og ved Holme. Noen husker jeg selv, noen
fra andre familiemedlemmer og mange fra venner på Facebook:
Kallerafjellet, fjellet eller åsen mellom Holme og Kallera.
Brekka-Brekkabakken. Traktorvegen mellom Holme og Fremdal.
Vasene - jorde og slåttemark nord for Holme, mot Kallera.
Bommen - var vassjukt omr. og iblant bekken under Buskauen, øst for Holme.
Nederste gata på Buskauen heter jo Nedre Bommen.
Jordbærbakken - i stia opp til “fjellet” i nord, åsen mellom Holme og Kallera..
Ilekroken - slåtteland søndre del av eiendommen. Navnet kommer av Ile - bekk eller
vannkilde. Og det var jo en bekk tvers over jordet. Som utgjorde grensen mellom
eiendommene.
Møla kaltes fjæra mellom Holme-Kallera-Alshus. Her lå det enorme mengder
sagspon etter sagbruket til Kjær på Kallera og råtnet sakte, sakte.
Brønnen, brø mellom mormors gård og onkel Birger (Holme)
Kubrønnen - brønn mellom hovedhuset på Holme og vegen.
Holmelia, boligfelt langs Brekkavegen.
Øgårdsjordet - Øgårdsskauen - jordet og skogen bak holmelia.
Holmebakken/Bakkestua - Lå nede ved Kallerabukta, helt for seg selv. Idyllisk sted.
Bildet over er av Nils Erik Østerud og Svein Erik Andersen (på sykkel) fra omkring
1960. Holme mens låvebygningen ennå sto. Fjøs til venstre og stall til høyre. Da
tante Aslaug fikk se bildet mintes hun (med tårer i øynene) at melkespannet brukte
stå der, og at hun var mye i fjøset og melket. Det var hennes jobb.
Dette er IKKE børsa vi fant.
En gang krøp Knut og jeg inn under låvebrua, der ingen trolig hadde vært siden den
ble bygget. Her fant vi en lang, smal pakke, pakket i oljepapir. Det var ei børse.
Rusten og ubrukelig men en skatt for oss. Den kan jo ha ligget der siden 1.
verdenskrig. Vi lekte jo krig en stund fremover helt til mormor fikk se børsa og
beslagla den prompte. Og da skraphandleren kom kjørende forbi senere ble børsa
kastet på lasteplanet hans.
Det var vanlig i denne tiden at skraphandleren kjørte rundt i sin lille lastebil og
samlet/kjøpte opp jernskrap og annet brukbart.
En annen kar som av og til kom innom gården var skattefuten. Han kjørte fra gård til
gård på knallert og hadde opptelling av buskap og annet av verdi på gården. Han var
nok ikke den mest velkomne gjesten.
Knallert var en sykkel med påmontert hjelpemotor.
Helene husker også at vi gikk på skøyter på Engasundet om vinteren. Her samlet det
seg mange ungdommer.
-I skogen ovenfor onkel Birger var det en dam. Her var Holmebarna og fisket
rumpetroll og firfisler.
-På vegen overfor Onkel Birger var det noen issvuller om vinteren som var fine å ake
kjelke på. Her "kullseilte" Helene en gang og holdt på å miste øyet. Lønna var litt
juling når hun kom hjem.
Bestefar Eriks etterkommere her: https://nilserikosterud.com/etterkommere.pdf
Telefonbruk var et eget kapittel på
50-tallet.
Telefonen på Holme hang på veggen
i gangen, like ved kjøkkendøren. Når
den ringte måtte man legge merke til
hvor mange “ring” det var. Det var
nemlig flere abonnenter på samme
linje, og hver av disse hadde egne
antall ringesignaler. Jeg tror 2 ganger
var til “vår” telefon.
Og så gikk det an å lytte på linja. Når
man hørte det ringte hos naboen
(f.eks. tre ring) så kunne man løfte av
røret og lytte på naboens samtale.
Ulovlig selvsagt, men spennende.
Man måtte ikke snakke unødvendig
lenge, for mens man snakket i
telefonen var jo linja opptatt og ingen
andre naboer fikk bruke telefonen.

Sendt fra min iPad

Mormorhistorie fra mamma Berit: Når mormor (Maja, red.anm.) skulle på besøk på Bardufoss, tok ho fly. Under innflygingen til Bardufoss, fløy de lavt over Andsvannet. Mormor titta ned. Når ho så alt vannet, sa ho: hvis vi krasjer her så drukner jeg for jeg kan ikke svømme.
Skrevet av Lise Helene Paulsen, og mamma i historien er Perit Johansen, f. Gustavsen.

Notes:

Married:
Forlovere: Ole Olsen, Lunde og Ingeborg Holme